Jean Vanier er død

Ifølge L'Arche-bevegelsens nettside døde Vanier 7. mai kl 02.10. Han har vært innlagt ved Jeanne Garnier sykehuset i Paris de siste ukene for kreftbehandling. Han ble 90 år.

Vanier er kjent som filosof, forfatter og humanist. Han er grunnleggeren av to bevegelser. L'Arche og Tro og Lys, som begge arbeider for mennesker med nedsatte funksjonsevner. I en rekke bøker har Vanier formidlet sine erfaringer fra vennskap med funksjonshemmede personer og reflektert om forholdet mellom sårbarhet, menneskelighet og gudshengivelse. I møte med psykisk utviklingshemmede har Vanier funnet hjelp til å oppdage det sårbare og sønderbrutte i oss selv.

Lederne for L'Arche, Stephan Posner og Stacy Cates-Carney, uttaler dette: «Jean forlot oss etter et langt og eksepsjonelt fruktbart liv. Fellesskapet i Trosly, hele L'Arche, Tro og Lys, en rekke andre bevegelser og tusenvis av mennesker har blitt næret av hans ord og hans budskap.»

Tro og Lys

Også i Norge gror det godt i sporene Jean Vanier har satt i mange menneskers liv. Mange forteller at livene deres fikk ny kurs i møte med ham.

– Han har vist meg hva det vil si å være menneske, sier forfatter og kunstner Barbro Raen Thomassen.

I Norge var det Aslaug Espe som startet det første Tro og Lys-fellesskapet i 1990. Det fins til sammen 1.420 Tro og Lys-grupper i 86 land. I dag er det 12 fellesskap i Norge. Espe er nettopp kommet hjem fra Estland der hun har møtt andre Tro og Lys-grupper.

– Jean Vaniers død er et stort tap for oss alle. Jeg kjenner på et vemod og en stor sorg som samtidig er blandet med en stor takknemlighet for alt han har gitt oss. Nå må vi bli voksne og føre det videre, sier Espe.

Opp-ned på livet

Hun var 20 år gammel og student da hun første gangen møtte Jean Vanier. Hun studerte fransk, engelsk og kristendom og var på letingen etter en tilhørighet.

– Møtet med ham og L'Arche-fellesskapet snudde opp-ned på livet mitt. Der var det ikke om å gjøre å være klokest og flinkest, men å leve ekte og sannferdig sammen, forteller Espe.

Vanier har fulgt henne gjennom livet.

– Jeg ble så glad da jeg fikk en hilsen fra ham til jul. Han fulgte med på arbeidet i Norge og var spesielt glad for at vi lykkes med å nå ut som et økumenisk fellesskap, forteller hun.

LES MER: Tomas Sjödin om Jean Vanier: Han bygger bro over kløften mellom de velintegrerte og de utestengte.

Ny bok

Den siste tiden har Vanier holdt dem orientert om at helsen var sviktende. Da han ikke lenger klarte å skrive, fikk han hjelp av en sekretær og holdt fortsatt venner over hele verden informert. Aslaug Espe har oversatt Vaniers kommentar til Johannesevangeliet. Inn i Jesu mysterium ble utgitt på St Olav forlag nylig.

– Jeg er så glad for at jeg lykkes med å få ferdig oversettelsen som jeg også sendte til Vanier. Vi var begge glade for at boka nå kan deles på norsk, sier Espe.

Mariahuset

I Oslo etablerte Wera Sæther og Bodil Sødal Mariahuset i Oslo i 1975 inspirert av L'Arche.

LES MER: – Ved å leve i Mariahuset har livet fått en dypere mening, hvor jeg blir overveldet av menneskets storhet i det lille, sier Bodil Sødal.

– Hele huset hviler på en gudgitt likeverdighetstanke. Det viktigste for oss er nestekjærligheten, menneskeverdet, fred og forsoning, sa Bodil Sødal til Vårt Land i fjor.

L'Arche startet i 1964 da Jean Vanier flyttet sammen med Phillip og ­Raphael, to menn med utviklingshemming. Sommeren 1975 møtte den da 22 år gamle Bodil Sødal Vaniers tanker første gang på en retrettsamling. I alle årene siden har de holdt kontakten. Det siste brevet til Jean Vanier skrev hun for litt over en uke siden.

– Selv om det var ventet, er beskjeden om hans død rystende. At en som har vært en nær venn og veileder ikke er med lenger, det merkes. Da jeg fortalte det ved frokosten i Mariahuset i dag, så jeg i ansiktene at de skjønte at Jean nå var hos Jesus og Maria, forteller Sødal.

Jean Vanier har vært mange ganget i Norge, og særlig når Mariahuset har hatt utfordringer, har de merket støtten fra ham.

– Han var en trofast og klok venn. Han sa alltid at han hadde den ene hånden i Jesu hånd og den andre i hånda til de som trenger støtte, forteller hun.

– Når Vanier møtte mennesker som tilhørte andre kirkesamfunn eller religioner, så han deres ansikter som menneskemysterier. De var som ikoner for ham, forteller Sødal.

I kveld vil alle være samlet til rekviem-messe i Mariahuset.

Mer enn ord

Raen Thomassen er aktiv i den økumeniske Tro og Lys-bevegelsen.

– Vanier skriver om å ikke frykte, men favne om sin svakhet, og våge å leve i den. I vår skrøpelighet kommer det menneskelige fram og blir til barmhjertig i møte med andre mennesker, sier Thomassen.

– Vanier er ikke den første som påpeker hvordan styrke åpenbares gjennom svakhet i evangeliet. Hvordan skiller han seg ut?

– Han ikke bare sa og skrev om det, han levde det sterkt ut, svarer Thomassen.

For to år siden var hun på en retreat i L'Arche-fellesskapet Vanier stiftet nord for Paris, hvor mennesker med utviklingshemming og funksjonsfriske lever i fellesskap. Vanier har bodd der siden midten av 1960-tallet.

– Han kunne sette navn på frykten vår. Da vi ankom spurte han oss: «Hva er det motsatte av fred – er det krig?» Så lot han spørsmålet henge lenge i lufta før han svarte: «Nei, det motsatte av fred er frykt. Frykt for det fremmede, for de andre», sier Thomassen.

Vanier snakket om sine samboere som copains, forteller Thomassen. «Co» som i kooperasjon, sammen, og «pains» som i brød.

– En copain er en du deler brødet ditt med, holder måltid med. Det er en påminnelse både om nattverden og det daglige brødet.

– I slike initiativ ligger det kanskje en fare for at man gjør sine medmennesker til gjenstander for sin egen godhetstrang?

– Vanier var klar over dette. Når man kommer til L'Arche tenker man kanskje først at man skal bruke sine ressurser for å være utviklingshemmede til hjelp. Men så skjer det noe med dem som blir værende i disse fellesskapene: Vi opplever at vi selv blir de trengende, sier Thomassen.