Typisk middelklasse: Å være moralsk god

Over flere år har forskerne Ove Skarpenes, Roger Hestholm og Rune Sakslind forsket på middelklassen. Nå har de samlet funnene i boken Middelklassekulturen i Norge, en komparativ sosiologisk studie.

– Det overrasket oss hvor tydelig den moralske profilen var, sier Ove Skarpenes, professor ved Universitetet i Agder, som omtaler middelklassemoralen som «en blanding av dugnadsånd og den hellige ånd».

Konklusjonen er at det ikke først og fremst er kunnskap og høykultur som norske akademikere vil kjennetegnes ved. Derimot preges gruppen av beskjedenhet i selvpresentasjonen, motstand mot å trekke kulturelle skiller, og – kanskje mest påfallende – en utpreget moralsk kultur.

LES OGSÅ: Det er på tide å snakke høyt om klasseskiller

Vanlig lykkelig

Studien er basert på dybdeintervjuer med 113 personer fra tre norske byer. De har alle høyere utdanning og jobber som blant annet ingeniører, humanister, lektorer, leger, sykepleiere, jurister og siviløkonomer.

– Den typiske middelklassepersonen. Hvem er det?

– Det er vanskelig å si, men et sitat fra en av informantene kan vise noe av det: Han siterer Åge Aleksandersen, som synger om å være «en lykkelig gjennomsnittsmann i et lykkelig gjennomsnittsland». Det er kanskje en person som finner stolthet i det å gjøre jobben sin bra, men som samtidig være opptatt av det norske samfunnet som fellesskap, en organisk solidaritet. Når vi spurte hvem informantene så opp til, var det dessuten få som nevnte det vi kan kalle kunnskaps-kulturelle eliter. Noen få så opp til sportshelter, noen få til personer som Kjell Inge Røkke. Men de derimot mange trakk frem, var mennesker som sto for samfunnsansvarlighet eller som sto for altruistiske verdier, slik som Rigoberta Menchú eller Mor Teresa.

På bakgrunn av svarene har Skarpenes og kollegene identifisert to former for moralsk «repertoar» hos middelklassen:

• På den ene siden verdsetter de nestekjærlighet, evnen til å bry seg, ta vare på andre og kjempe for de svakt.

• På den andre siden er de opptatt av kollektiv solidaritet og likhet.

Ikke som Europa

Dette vitner om forskjeller mellom de høyt utdannede i Norge og lignende grupper i andre land:

– Denne gruppen har jo ikke jobbene sine i kraft av arvede privilegier eller manuelt arbeid, men fordi de har hatt suksess i utdanningssystemet. Det er alltid en viss konkurranseaktivitet knyttet til å lykkes her. Men denne dimensjonen viste seg å være mindre her enn i andre land. Det kan virke som at representantene for den høyt utdannede middelklassen er mer kollektivt orienterte enn de er individualistiske, sier Skarpenes.

LES OGSÅ: Styrer venstre hjernehalvdel, mister du synet for relasjoner, hevder hjerneforsker

Studien forteller blant annet at bare en av fem dyrker det de omtaler som høykultur, altså litteratur, billedkunst eller musikk. Kunnskapen skal dessuten være nyttig og til fellesskapets beste, mener informantene. Dette skiller oss fra en øvrig europeisk dannelses- og kunnskapskultur.

– Hvorfor er det blitt slik?

– Mer enn at vi kan forklare det, forsøker vi å gi noen historiske hypoteser. En av dem går ut på at da disse gruppene utviklet seg i Norge, fantes det ingen tydelig gruppe over dem, slik som et aristokrati, adelskap eller storborgerskap. Dette gjorde også at man måtte forholde seg til arbeiderklassen på en annen måte, og slik hentet verdiene sine fra andre steder enn ved at man posisjonerte seg oppover.

En annen hypotese er at kunnskapsinstitusjonene etablerte seg senere her enn i andre land.

– En utviklet dannelseskultur har derfor ikke vært institusjonalisert på samme måte, sier Skarpenes, og påpeker at det også finnes en tradisjon på norske breddegrader for å være «handlingsorientert». Han viser til «potetprester» og «professorpolitikere».

– Nytteperspektivet har vært viktig så lenge den kulturelle intelligentsiaen kan spores i Norge.

LES OGSÅ: Når skillet mellom jobb og fritid forsvinner

I oppløsning?

Andre studier har tydet på at det gamle, europeiske borgerskapet dels er oppløst. Klassisk utdanning er erstattet av spesialiserte utdanninger, tjenerskapet er borte, den paternalistiske familien oppløst, og borgerskapets tidligere uavhengighet redusert: Middelklassen er blitt til en lønnsklasse som jobber i byråkratiet, i utdannings- og forskningssektoren, i media og ulike profesjoner som lege, jurist, ingeniør etc.

Også den norske studien vitner om lav klasseidentifikasjon. Skarpenes mener noen særnorske forhold bidrar til dette:

– De fleste av våre informanter hadde en mor, far eller besteforeldre som jobbet i industrien, var fiskere eller bønder, og dermed en forankring hos en ikke-utdannet klasse, som de kanskje henter mye av sitt verdisett fra. Dessuten er det mindre statusangst knyttet til utdanning i Norge, slik det for eksempel er i England. Gevinstene ved det å lykkes i det norske utdanningssystemet er mindre sammenlignet med i andre land. Det er også tapet med å mislykkes. Dette handler mye om at vi har en sterk velferdsstat, og en mer sammenpresset lønnsstruktur, sier Skarpenes.

Det er vanskelig å vite hvordan dette utvikler seg videre. Skarpenes mener det blant annet handler om hvordan skole- og utdanningssystemet endrer seg.

– Det finnes allerede klasseforskere i Oslo som finner forskjeller på elvene på 'Handelsgym' og 'Katta', og at det er en segregert bosetting som åpenbart har betydning. Og hvis det er slik at de økonomiske ulikhetene fortsetter å øke, og det blir flere private aktører i skole og helse, kan det tenkes at den akademiske middelklassen posisjonerer seg annerledes, og at ideen om Norge som et stort spleiselag, for å bruke Stoltenbergs uttrykk, mister legitimitet.

Skam

I fjor kom den franske bestselgeren Hjem til Reims ut på norsk. I romanen forteller den franske sosiologen Didier Eribon om egen klassereise, og skammen han følte som arbeidergutt da han forsøkte å få innpass i den akademiske kulturen i Paris.

– Også i vårt materiale er det informanter som forteller om en klassereise, og at det har vært problematisk: Både på endestasjonen, i form av en slags skam over hvor de kommer fra, eller ved at det har vært vanskelig når de kommer hjem igjen. At de får høre «nå må du skjerpe deg og snakke vanlig», og slik holdes «i sjakk» av opphavsmiljøet, sier Skarpenes, men legger til at hovedmønsteret er et annet. Mange har ikke hatt noen problemer med klassereisen, noe som stemmer med funnene i en annen studie fra Stavanger utført av Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgard.

LES OGSÅ: Da han kom ut av skapet som homofil, gikk han inn i klasse-skapet.

– Ligger det ikke et element av skam nettopp i det at informantene vegrer seg for å hevde at Dag Solstad er bedre enn Margit Sandemo?

– Mange har problemer med å si at det ene forfatterskapet er bedre enn det andre. Vår tolkning var at de opplevde slike rangeringer som problematiske, fordi de ved å si at Solstad var bedre enn Sandemo samtidig felte dommer over menneskene som liker de ulike forfatterne, ikke over bøkene til disse forfatterne. Kulturelle dommer blir med andre ord lett transformert til moralske dommer over andre mennesker. Også blant de personene som mente det var greit å si at noen former for kultur var bedre enn andre, var det som regel slik at de foretok sine rangeringer med stor grad av ambivalens og gardering. Det er en motvilje mot å bruke kulturelle hierarkier som grunnlag for sosial klassifikasjon.