– Elisabeth Helsing var helt avgjørende for at den negative trenden snudde. Det er snakk om en av de mest radikale adferdsendringene som har skjedd historisk sett, sier Anne Bærug, leder ved Nasjonalt kompetansesenter for amming ved Oslo Universitetssykehus.
26. januar døde Elisabet Helsing, ernæringsfysiolog og grunnlegger av Ammehjelpen, 79 år gammel. Helsing var en pioner i arbeidet med å fremme brystmelk i en tid da antall norske mødre som ammet hadde nådd et bunnivå. Da Helsing skred til verket i 1967, traff hun en nerve i befolkningen.
Omsorgsrutiner
På denne tiden ammet kun en fjerdedel etter de tre første månedene. Holdningen i helsevesenet var at barnet bare burde få mat til bestemte tider, og det var ikke vanlig at den nyfødte ble lagt rett til brystet, som i dag. I stedet ble babyen vasket og stelt av sykepleier, og mor, som skulle hvile, fikk ikke ha den inne hos seg om natten. Bryststimuleringen ble liten, og dermed ble melkeproduksjonen også lav.
– Kvinner fikk høre at de burde ha små forhåpninger når det gjaldt amming. Helsepersonell trodde rett og slett ikke at de hadde nok melk, sier Bærug.
Flaskemating med morsmelkerstatning ble alternativet for kvinner som egentlig kunne ha ammet, dersom det hadde blitt lagt til rette for det.
Grasrota
– Elisabet Helsings initiativ kom på en tid suget etter å finne tilbake til den naturlige ammingen var sterk, forteller Anne Sigstad, daglig leder i Ammehjelpen.
Helsings interesse ble for alvor vekket i møte med en venninne som hadde fått melken tilbake ved å stadig legge barnet til brystet. Også den amerikanske organisasjonen La Leche League, som hadde gitt ut en bok for kvinner som ønsket å amme, vekket nysgjerrighet.
Sammen med Eli Heiberg Endresen startet hun arbeidet med å spre lignende informasjon til norske mødre. Takket være legen Gro Harlem Brundtland, som på den tiden jobbet som konsulent i Helsedirektoratet og selv var gravid med sitt fjerde barn, fikk de støtte til å lage en brosjyre som også fikk innpass på helseinstitusjonene.
Heftet «Hvordan ammer du ditt barn» fikk raskt omtale i magasinet Alle kvinner. Responsen lot ikke vente på seg.
– Helsing fikk hundrevis av brev fra kvinner som ville vite mer om amming, forteller Sigstad.
I 1968 startet Ammehjelpen sitt rådgivende og oppsøkende arbeid.
Teori og praksis
I starten møtte ammepionerene motstand fra helsepersonell, forteller Bærug.
– Dette var kvinner utenfor fagmiljøet som kom med råd som sto i kontrast til vanlig praksis. Det var David mot Goliat.
Når de likevel kunne få så stort gjennomslag, skyldtes det trolig at rådene de kom med, virket, mener Bærug.
– Ammegjennomslaget blir kalt en stille revolusjon. Folk i helsetjenesten, som gjerne selv hadde barn, kunne se at rådene hadde effekt.
1970-årene var også en tid preget av grasrotbevegelser og motstand mot det etablerte, påpeker Bærug. Viljen til endring lå i tiden.
Helsing, som var utdannet lærer, tok etter hvert doktorgrad i ernæringsfysiolog. Hun jobbet systematisk med kvinners rettigheter på flere felt. Pioneren hadde dessuten stor internasjonal innflytelse, blant annet som ansatt i World Health Organization (WHO) gjennom 12 år.
Brystmelk og kvinnesak
Helsing var del av den nyfeministiske bevegelsen på 1970-tallet. Samtidig var hun nøye med å skille «det lilla skjerfet» fra ammehjelpen, forteller Bærug.
– Amming skulle være for alle, uansett.
Men amming måtte også kunne kombineres med yrkesliv og karriere. Her skilte Helsing seg fra samtidige amerikanske feminister, som fremmet karriere fremfor brystmelk.
Helsings holdning brøt også med amerikanske La Leche League, som var opptatt av at mor burde være hjemme i minst to år, fremhever Sigstad.
– Den norske holdningen var mer «ja takk, begge deler».
LES OGSÅ: Varsler omkamp om deling av barselpermisjon
Ammenedgang
I dag er Norge blant landene i den vestlige verden hvor kvinner ammer lengst, forteller Bærug. Helsedirektoratet anbefaler fullamming de første seks månedene og delamming frem til barnet er ett år. Likevel har antall mødre som ammer gått noe ned, ifølge nyeste statistikk fra 2013. Det gjelder særlig etter de første seks månedene.
– Fra 2007 til 2013 har det vært en nedgang, uten at vi er sikre på årsaken. Amming er en sårbar praksis som påvirkes av både tilrettelegging og kulturelle trender.
Knekken kom da mors del av permisjonen ble redusert i 2009, påpeker Bærug, som er kritisk til de nye endringene i permisjonsordningen som kom i fjor. Da ble fars kvote fem uker lenger. Det betyr i praksis at mor kan ta ut mindre av den totale permisjonstiden.
– Vi frykter endringen kan bli en barriere for de som ønsker å amme lenger, og at den vil ramme ulikt sosialt. Noen har kort reisevei og en arbeidsplass hvor det er greit å legge til rette for amming. For de som jobber skift med lange vakter, er det verre.
