– Å spille orgel har en ­berusende effekt

– Vi arbeider for det. Det som er problemet, eller fakta for så vidt, er at vi bombarderes med lyder hele tiden. Store lyder, vi går i et supermarked og det er høy musikk der, i mediene likedan. Vi ­konkurrer med mange som produserer mye lyd. Og da kan det vel hende at orgelet i enkeltes ­bevissthet framstår som noe av det samme. For mitt inntrykk er at når folk kommer til en konsert og får høre, så er de begeistret.

– Men du selv, du sitter der oppe på galleriet og produserer denne fantastiske «lyden» på et instrument som i virkeligheten erstatter et helt orkester. Hvis jeg var sportsjournalist, ville jeg spurt: Hvordan føles det når så mange toner med et sånt volum suser over hodet på deg?

– Det er klart at å spille orgel har en berusende effekt, som har dradd mange til instrumentet. Du sitter jo og styrer en masse toner på én gang, det kan være voldsomt. Men en organist kan ikke sitte og beruses eller beruse, hele tiden. Når jeg øver, øver jeg ofte på ett tydelig register om gangen, så jeg driver mye med «skjelett». Slik at det store i sin tid skal bruse. Jeg forundrer meg nok over at denne beruselsen ikke trekker flere nettopp i vår 
tid.

– Du blir rusa?

– ...

– I mars starter du opp en ny serie med verdensorganister i Sofienberg kirke, norske og utenlandske: Først ut Magne Harry Drogen (03/03), Lars Notto Birkeland, sammen med Hege Høisæter og Ann Helen Moen (05/05), Christian ­Schmitt, Tyskland (26/05), Halgeir Schiager (01/09), Ivan Sarajishvili (15/09), Kåre ­Nordstoga og Sofienbergkoret (20/10), Dan René Dahl og Pauli kor (03/11) og den slovakiske organisten Stanislav Surin (17/11). Folk bør se sitt snitt?

– Jeg mener det. At folk bør kjenne sin besøkelsestid og overbevise seg selv om at «nå vil jeg gå!» Da kan det skje noe – når du først er innenfor døra, det har jeg opplevd flere ganger.

LES OGSÅ: Kirkemusikalske høydepunkt i 2019

– Bare det der med å se sitt snitt, det vil vel en rockemusiker kunne si også, andre veien – og det er de samme som kommer. Du og jeg biter ikke på den, så løsningen er kanskje en annen?

– Jo da, vi snakker også om manglende markedsføring, ikke minst profesjonell markedsføring. Jeg kan orgel, men kjenner null til mekanismene i moderne markedsføring. Kanskje kirken burde skaffe seg profesjonelle «innselgere», som kan komme alle oss som arbeider med kunsten og musikken i kirkene til gode. Jeg har tro på orgelet og at det vil bli spilt mye orgelmusikk i tida som kommer. Men for å nå ut, må vi hjelp.

– Jeg ville tenkt som så at hvis det er noe klassisk instrument som skulle treffe unge midt i ryggen, måtte det være orgelet. Hva om du fikk spredde det gode budskap: «Kom, orgelet slår deg helt ut!», «Orgelmassene vibrerer i kroppen, du kjenner det fysisk!», «Du hører de dypeste tonene med rumpa – du hører dem nesten ikke, men du kjenner dem i benken du sitter på!». ­Eller hva med ordet «ekstase» – «Velkommen til ekstatisk møte med Max, Johann Sebastian og Kjell!» (Max Reger, Johann Sebastian Bach Kjell Mørk Karlsen). Send det rundt på facebook. Bare eksempler, banale sikkert, men likevel. Det er ikke samme smellen i «Konsert med fine verker av Cæsar Franck og Sandvold – når knapt en promille vet hvem de er?

– Ja, det kan være noe der.

LES OGSÅ: Gamle knokler i nytt orgel

– Du tilhører eliten blant organistene i Europa - du turnerer mye utenlands, du har spilt inn internasjonalt kritikerroste plater, blant annet Peter Eben og Gustav Adolf Merkels komplette orgelmusikk på til sammen ti plater. Men det er altså ikke nok i vårt lille land, det burde vært kø. Noen organister allierer seg med diktere og bildekunstnere for å gjøre konsertene ledigere, er det noe?

– Det tror jeg, og flere gjør det allerede. Øyvind Rimbereid har jo skrevet den prisbelønte diktsamlingen Orgelsjøen - et perfekt tema for samarbeid. Orgelet er motivet, som åpner seg majestetisk i ­skogene, hvor treets belger sammenliknes med orgelets piper, som «...blåser...sin oksygenerte musikk». Og Arnold Eidslott forholdt seg ofte til musikk, Bach særlig, ett av diktene heter Passacaglia. Jeg hadde selv en god venn, den fine grafikeren Knut Tiberg – vi snakket om at vi skulle gjøre noe sammen, jeg forestilte meg nok dessverre at han var en evig person, men det ble ikke noe, han døde.

– Du valgte orgelet, den åpenbare fordelen er at du trenger ikke drasse rundt på instrumentet. Men: Det var ikke noe vanlig valg for en ung gutt?

– Jeg begynte jo med piano, som de fleste. Men så ble jeg fasinert av orgelklangen, pianospillelæreren min, Magnus Landro på Gjøvik, hadde nok en intuisjon på dette her, hva vet jeg ... han så vel at jeg passet vel så godt på orgelkrakken.

LES OGSÅ: Ni timer Messiaen

– Passet? Hva er det som «passer» for å bli organist?

– Det er et godt spørsmål. Kanskje en spesiell evne til koordinering, du skal tenke på mange ting samtidig – bruke hodet, hender og føtter. Du skal være klar i hodet. Det er mye å holde styr på.

– Hvis jeg satt her, nå, sprengfull av tanker om at orgelmusikk er noe merkelige saker – hva ville du sagt, en slags ABC for å lære å lytte til orgel?

– Nei, hva skulle jeg si da? Det er ikke noe hokuspokus, det er som å høre på et annet instrument, du må høre ofte for at det skal åpne seg, ellers har du ikke noen referanserammer. Det er som med vin. Du må jobbe litt strukturert med deg selv. Slik er med alt som betyr noe. Det er en dannelses- prosess.

– Én ting lurer jeg på - det har vel aldri vært bygd så mange orgler her til lands som nå?

– Akkurat nå, i Norge ... ja, det bygges mange orgler sammenlignet med for bare noen år siden. Det speiler vel egentlig at det er god økonomi i landet. Men ser vi på Europa, bygges det stort sett færre. Orglene står stort sett i kirkene og kirkene taper mer og mer terreng, og kirkene har mindre penger, generelt sett. Men nye orgler, det skal også sies, genererer jo også interesse for instrumentet. Det er det mange som opplever.

LES OGSÅ: Skrev lærebok i orgelimprovisasjon

– Kunne du tenke deg en tilstand der gudstjenesten besto av bare orgel, orgel som forkynnelse?

– I prinsippet, ja. Franske komponister – for eksempel Francois Couperin (1668 – 1733) som blant annet var organist i St. Genevieve i Paris – skrev gjennomkomponerte orgelmesser til bruk som messe. En korgruppe, et schola cantorum – fremførte i forkant teksten på gregoriansk vis, deretter kom musikken.

– Da gleder vi oss til orgelserie og festival. Men jeg slipper deg ikke før du forteller en orgelvits ...

– Det jeg kommer på da, er en søt en – mer en hendelse enn en vits, kanskje. Det var min gamle kollega Velle Vellesen, som var organist i Gamle Aker – han fikk et nytt, moderne orgel med såkalt fjernverk, langt unna, eterisk, ikke sant. Så han inviterte en venn til å høre på dette her. Vellesen satte seg ned og gikk i gang – «lyder det ikke fantastisk, nesten uhørlig», sa han. «Jeg hører ingen ting, jeg kan ikke høre noen ting», sa vennen. Vellesen ble urolig og kikket seg rundt – og så: «Å ... men jeg har jo glemt å slå på orgelet!»