Kultur

To kjettere imellom

«En hellig alminnelig lek» er tittelen på Marcus Paus' tonesetting av André Bjerke-dikt. – Det kan også stå som et credo for hele hans forfatterskap, sier Paus.

Tittelen på det nye albumet er hentet fra diktet Trosartikler, der Bjerke skriver om en morgen han aldri har sett, «som én gang vil møte meg uforberedt».

Marcus Paus var heller ikke forberedt på hvor sterkt Bjerkes diktning ville slå inn, men kjenner seg igjen i den skapende lekenheten.

– På 90-tallet leste jeg På jorden et sted, med Bjerkes samlede dikt. Det slo inn med så stor kraft at jeg spontant, ved første lesning, så for meg tonesettingen av flere av diktene. For meg er slike øyeblikk en sjelden ting, jeg måtte bruke den umiddelbare inspirasjonen og få det ned på notelinjene i full fart, forteller han.

Han ble hektet, og mener årsaken ligger i Bjerkes språklige musikalitet.

– At det var så mye musikk i selve språket, overveldet meg. Dette møtet har preget min egen melodiske evne helt grunnleggende. Jeg ville ikke vært den komponisten jeg er nå, uten Bjerke-diktene, de har påvirket meg mer enn noen komponist. I dag ser jeg en forbindelse mellom hans tekstflyt – og min egen melodiføring.

LES MER: Marcus og Ole Paus laget dødsmesse sammen

La stå!

– Vi ble estetiske åndsfrender, klangen hans har fulgt meg siden. Metrikken, rim- og versekunsten kan jeg se igjen i mine egne melodier og tonalitet. Og han kom inn som et avgjørende element i en av mine egne, viktige formingsperioder.

– Du har antydet at dette er noe av det beste du har gjort?

– Det er alltid litt farlig å si. Men det er første gang jeg har komponert noe – og umiddelbart kunne skrive La stå! Det er en sjelden og god opplevelse, men også en følelse av å miste eierskap: Her har jeg ikke mer å tilføye!

Marcus Paus var fem år da André Bjerke døde. Gjennom familiære forbindelser møtte gutten dikteren flere ganger.

– Jeg husker ham som en litt skummel, gammel mann i rullestol – jeg kom aldri nærmere enn at jeg lekte rundt beina hans, og var litt redd for mannen med det skakke ansiktet og det litt bistre uttrykket. Det blir litt som historien med litteraturprofessor Francis Bull som traff Henrik Ibsen én gang – med snøball i Slottsparken, ler komponisten.

Berøringsangst

Marcus Paus' første møte med Bjerke-dikt var gjennom sin far Ole, som leste barnereglene – som Farao på ferie. Men det er andre deler av forfatterskapet som preger den nye platen.

– Jeg har vært kresen, og de elleve sangene utgjør en helhet av det jeg ønsker å si om Bjerkes forfatterskap.

Paus mener det har vært en sterk berøringsangst overfor André Bjerke i det litterære Norge.

– Det er skammelig hvor lite oppmerksomhet han har fått, selv i jubileumsåret. Nå har Forfatterforeningen gjort opp for overgrepet mot ham etter krigen, men det er langt unna det jeg kaller en feiring. Han står for ett av våre mest mangslungne, litterære bidrag – og har aldri fått statusen han fortjener.

LES MER: Fra mørke til lys for verden

Kjetterne

Han ser et annet møtepunkt mellom seg selv og forfatteren – kjetterskapet.

– Bjerke insisterte på den bundne formen og metrikken og stod steil og ivrig på barrikadene mot den institusjonaliserte modernismen – og det fikk han svi for. Den posisjonen han har i dag er på tross av, ikke på grunn av, hvordan det litterære Norge har behandlet ham. Han har ikke på langt nær den posisjonen han fortjener i litteraturhistorien. Det gir ingen kred i dag å ha Bjerke som litterært forbilde, jeg kjenner flere lyrikere som er ødelagt av presset og den institusjonelle motstanden mot det klassiske formspråket.

Han mener det er påfallende at det er i randsonen han blir lagt merke til, for eksempel blant musikere.

– Og krimmen står seg, selv om det var den minst betydningsfulle delen av forfatterskapet for ham selv.

Bjerke ble utsatt for tidsåndens voktere.

– Man blir kjetter når man peker på en sannhet utenfor konsensus. Jeg har selv måttet akseptere at jeg står for noe annet – opp mot en kompakt majoritet. Som ung komponist fikk jeg klar beskjed om jeg stod for et uttrykk det ikke var plass til – tidsåndens voktere plasserte meg utenfor det gode selskap, sier Paus.

Helst mutt

Han påpeker den særnorske skepsisen til alt som har finesse og polerthet, for ikke å snakke om det lærde.

– Da kommer skepsisen. Det skal helst være en mutthet over det en poet leverer, det er et kvalitetsstempel i seg selv. Utydelighet og fåmælthet gir en illusjon av dybde. Hos Bjerke finner vi derimot det klare og velartikulerte. Hans umiddelbare appell fremstod som litt mistenkelig og uærlig, i tillegg til at han ikke møtte forståelse for formen.

Marcus Paus søker ofte distanse til sin egen kunstart.

– Jeg hadde utformet mye av min musikalske ordlegging før møtet med Bjerke, men det ga meg en ny og sterk opplevelse av hvor viktig det er med form, presisjon – og avgrensning, sier han.

Han er strålende fornøyd med fortolkningen på En hellig, alminnelig lek, utført av sanger Julie Kleive og pianist Joachim Kwetzinsky.

– Julies stemme, tekstnærhet og ujålete musisering er som en lyskaster på diktene. Ordene kommer først, det er tindrende vakkert og oser av formidlingsevne fra begge to, sier Paus.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur