Graver fram vår mørke historie

Misjonærsønnen Fartein Horgar bodde sine seks første år på Madagaskar. Det er her han har funnet de første sporene til sin nye roman, Frihetens kjøtere, bind tre av en romanserie om den norske kolonihistorien. Horgar følger sjørøverne Tempest Rogers og Kaptein Kidds slavehandel til Vestindia. Navnene er ikke engang løgn, og de to er bipersoner i forrige bok, Paradisets elendige. Snart finner grådige norske og danske slekter sin plass i den lukrative triangelhandelen mellom Europa, Afrika og Karibien.

Åtte år

Fra 2006 til 2013 bodde Horgar med kona i en 40 fots seilbåt, og seilte blant annet til de britiske og amerikanske jomfruøyer. De mange, danske gatenavnene i det som en gang var Dansk Vestindia, vekket nysgjerrigheten.

– De neste åtte årene samlet jeg stoff og ble stadig mer forundret. Hvorfor kjenner vi ikke denne delen av vår historie? Hvorfor har ingen forfattere grepet tak i dette stoffet, sier Horgar.

Danmark-Norge hadde koloniene St. Thomas, St. Jan og St. Croix. For Norges del fram til bruddet med Danmark i 1814 og for Danmarks del til landet klarte å selge øyene til USA for 101 år siden.

LES OGSÅ: Barnebok om norsk slavehandel

I fødebyen Bergen gyver Horgar løs på byens store sønn Jørgen Thor Møhlen som både har fått en bydel og en gate oppkalt etter seg. I hjembyen Trondheim får både Tordenskiold, Lysholm, Meincke og Angell sine pass påskrevet. Alle hadde andeler og pen fortjeneste av «sukret slavehandel».

Likeverdige

– «Vi var jo kolonisert selv», er ofte innvendingen. Det var vi ikke. Vi var en del av kongeriket. Vi var lillebror i forholdet, men i mange henseender var vi likeverdige. Fra Halden til Helgelandskysten satt det redere som tjente store penger på sukker og slaver, hevder Horgar.

Jørgen Thor Møhlen startet trankokeri, ullveveri, reperbane, saltbrenneri og såpekokeri, men Horgar tilføyer at han også eide en betydelig flåte av slaveskip. Han viser til at både Jens Stoltenberg og Erna Solberg som norske statsministre har uttalt seg som om denne delen av norsk utenrikshistorie ikke fant sted.

– Det ble da handlet stort med fisk og trelast?

– Jo, det var andre varer også, men de store pengene lå i trekanthandelen der sukker fra slaveplantasjene inngikk, svarer Horgar.

Misjonsiver

– Hva er din misjon?

– Det er først og fremst å skrive så spennende bøker at folk får lyst til å lese dem. Norsk kolonihistorie har alt du kan ønske av drama og fargerike størrelser. Det er en historie som bør gjøre noe med vårt selvbilde, sier han.

LES OGSÅ: 22 millioner på flukt

I Danmark drøftes denne delen av historien kontinuerlig. Horgar viser til forfatteren Thorkild Hansen som i 1971 fikk Nordisk råds litteraturpris for trilogien om den dansk-norske slavehandelen. Nylig avsluttet forfatteren Mich Vraa en trilogi om den samme delen av historien. I fjor kom det historiske fembindsverket Danmark og kolonierne. Det er laget spillefilm om denne tiden. Det danske riksarkivet har digitalisert 1,7 hyllekilometer med dokumentasjon – skipspapirer, skipsregnskap, og alt er tilgjengelig på nett.

- På norske og danske skip ble det brakt 85.501 mennesker – fra Afrika til de dansk-norske koloniene i Vestindia. Slaver som ble skilt ut som skrøpelige, ble sortert fra og drept. De ble ikke regnet med, sier Horgar.

Lønnsomt helsestell

Da slavehandelen ble forbudt i 1803, fortsatte slaveriet, og piratene overtok handelen. De førte ikke regnskap. Plantasjeeierne fikk ti år på omstilingen. Da startet de med koppervaksinasjon.

– De var ikke plutselig blitt humanister, men nå kunne de ikke lenger lett erstatte en slave. Man opprettet et helsevesen og startet avl. Dødsstraff for slaver ble avskaffet, men unntak ble gjort for kvinner som aborterte.

– Det som har sjokkert meg under arbeidet med bøkene, er denne grenseløse mangelen på empati, sier forfatteren.

LES OGSÅ: Få snakker om norsk slavehandel

– Du vil først og fremst fortelle en historie, sier du, men du brenner for en sak?

– Ja, det ligger i misjonærblodet. FN opererer med at 36 millioner mennesker lever i slavelignende forhold i dag. De fire som overlevde slaveopprøret på St. Jan i 1733, ble satt til å bygge fortet på St. Croix. De skulle jobbe seg i hjel. Nazistene var ikke de første til å tenke slike tanker. Humanismen er sidesporet i historien, sier Horgar.

Han blir gjort oppmerksom på parallellen med avdøde Jon Michelets seks romaner om Skogsmatrosen og krigsseilerne.

– Jeg kjenner igjen engasjementet. Begge to er ute på et oppdrag, svarer han.

Pionerene

Foreldrene valgte å kalle ham opp etter komponisten Fartein Valen som også vokste opp på Madagaskar. Fartein Horgar var et halv år gammel da han kom dit i 1956 og ble der i seks år til like etter at Frankrike oppga Madagaskar som koloni.

– Far var født der, bestefar var født der. Min oldefar kom dit i 1869. Jeg har fremdeles kontakt med barndomsvennene mine der. Kvinnene jeg følger i romanen, er fra Madagaskar fordi jeg kan mytologien derfra. Om det er noe jeg lurer på, tar jeg kontakt med vennene der.

Vårt Land gjenga senhøstes 1956 en artikkel skrevet av Farteins far, Kåre Horgar. Han hadde deltatt på en gudstjeneste hvor det hadde funnet sted en demonutdrivelse. Psykiatere avviste beskrivelsen og mente det måtte være snakk om et epileptisk anfall. Debatten løsnet fullstendig.

– Faren min ble medlem av Dusteforbundet i Dagbladet for det.

Respekt

– Hva er ditt forhold til misjonsarven?

– Far skilte mellom de misjonærene som var der som representant for kolonimakten, slik de franske misjonærene arbeidet, og de som ville spre det glade budskap. Det vanskeligste for ham var å stå opp mot den franske guvernøren som slett ikke var interessert i at gassere skulle lese og skrive. De var arbeidskraft, og den holdningen gjennomsyret mye av det franske miljøet langt opp i fars tid. Jeg har respekt for det mine foreldre gjorde, selv om det er sider ved misjon vi kan diskutere. Da far møtte innvendingen om at vi hvite aldri skulle vært der, sa han at de hvite var der allerede som sjørøvere og kolonister. Vi måtte være der som misjonærer også, ellers så hadde alt vært en menneskelig sump, mente han.