Kultur

Danser for anerkjennelse

De står fortsatt i samme register som healing og naturmedisin, men ønsker alle anerkjennelsen som musikkterapeutene har fått. – Vi pløyer marken, sier danseterapeut.

– Jeg må innrømme jeg er litt misunnelig på musikkterapeutene som har en lengre historie, er mer etablert og har mer forskning å vise til, sier Astri Ziesler.

Hun er førstelektor i billedterapi, også kalt kunstterapi, på OsloMet – storbyuniversitetet.

Forrige helg kunne landets musikkterapeuter feire 40 år som fag i Norge. På den tiden har musikkterapi blitt et anerkjent fag, og Helsedirektoratet anbefaler terapiformen for behandling på syv ulike områder.

Noe slikt kan ikke andre terapiformer som benytter seg av kunst som verktøy skryte av.

Kunstterapi, danseterapi og psykodramaterapi står alle fortsatt på Helsedepartementets register over alternative behandlinger, sammen med blant annet healing og naturmedisin.

Hvorfor har ikke disse lykkes i å få anerkjennelse, slik musikkterapeutene har?

LES OGSÅ: Her brukes musikk til å landets sykeste barn et bedre liv

Oppskriften

Denne uken ga musikkterapeutenes nestor, Even Ruud, sin forklaring på suksessen til Vårt Land.

Musikkterapi har vokst sakte men sikkert, og i takt med at utdanningstilbudet har blitt større, har forskningen fulgt etter.

«Også har vi ikke rota oss borti «new-age»-bevegelsen», sa han.

Ikke minst har han og andre nøkkelpersoner etablert seg i viktige posisjoner i akademia, der de har øvet sin innflytelse.

Denne oppskriften vil danseterapiens store ildsjel, Liv Marie Leirvåg, følge.

Vårt Land møter henne i dansesalen på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo.

– Dette skjonglørskjerfet er veldig fint å bruke med mennesker som er usikre eller redde. Vi bruker dem som en forlengelse av kroppen for å stimulere til bevegelse, sier hun og kaster et rosa stoff opp i luften.

Leirvåg beveger seg barbeint rundt på gulvet i en fargerik silketopp og elastiske bukser. Hun snakker med hele kroppen.

– Jeg har brukt danseterapeutiske metoder i ti år, men jeg er fortsatt ansatt som spesialpedagog. Danseterapi har ikke fått anerkjennelsen som skal til. Men vi pløyer marken.

Seier

Norsk forening for danseterapi og kreative kropps-
utrykk, som Leirvåg leder, har ti fullverdige medlemmer.

De har alle master i danseterapi fra USA eller England, men bare en av dem jobber fulltid som danseterapeut, på Gaustad psykiatriske sykehus.

Lenge har miljøet jobbet for å få en egen utdanning i Norge, men hele tiden fått avslag.

I februar 2018, startet imidlertid første kull på videreutdanning i danse- og bevegelsesterapi på Universitetet i Sørøst-Norge i Drammen.

– Det var en stor seier for oss. Nå er neste mål å få utvidet den fra 30 til 60 studiepoeng, og på sikt få en egen master.

Studentene lærer å bruke dans og bevegelser i en form for psykoterapi.

– Musikkterapeutene har instrumenter, mens vi har kroppen som instrument.

Danseterapeutene kan imidlertid ikke alltid bevise at terapien deres virker, selv om de 
kan se den virke i praksis.

– Jeg har akkurat lagt inn en søknad om å skrive den første doktorgraden i danseterapi i Norge, for å vise hvor viktig dette kan være for mange typer pasienter.

Doktorgraden skal se på dans og bevegelse som helseforebyggende tiltak for middelaldrende kvinner.

LES MER: Evnerike elever underpresterer

På vei

Uten doktorgrad kan ikke Leirvåg lede danseterapistudiet i Drammen. Men mangeårig leder av Norsk forening for billedterapi, Astri Ziesler, har bena godt planta i akademia.

– Jeg tror billedterapi har et like stort potensial som musikkterapi – jeg kan ikke skjønne hvorfor ikke. I utlandet likestiller man de ulike kreative terapiformene langt mer, sier hun.

Ziesler leder videreutdanningen i billedterapi på OsloMet – storbyuniversitetet, som er på 60 studiepoeng.

Hun kan fortelle at billedterapi og kunstterapi er to sider av samme sak, bare at sistnevnte terapeuter stort sett har utdannelse fra Danmark.

Billedterapistudentene lærer hvordan klientens egne visuelle utrykk kan brukes i behandling av blant annet psykiske lidelser, aldersdemente, rusmisbrukere, krigs- og torturofre og i arbeid med barn og unge.

– Når vi jobber med dette ser vi at det virker, men det er viktig at vi er presise i dokumentasjonen. Vi må snakke det språket som gjør at folk forstår at det som skjer er noe mer enn å tegne og male, sier hun.

I år feirer videreutdanningen på OsloMet 20 år, og Ziesler har som andre kreative utdanninger et mål om at studiet skal bli et fullt masterprogram. Hun håper den vil bidra til at kunstteraputer får større anerkjennelse i det offentlige.

– Med en master vil vi utdanne flere som kan svare for hvorfor vi skal finnes.

Alternativ

Helsedirektoratets register for alternative behandlere er laget for å ivareta pasienters sikkerhet.

Men godkjenningen til registeret innebærer ingen faglig eller kvalitetsmessig vurdering av behandlingsformen.

Dermed står kunstterapi oppført alfabetisk ved siden av «kvantemedisiner».

Klemt mellom «polaritetsterapeut» og «psykosynteseterapeut», finner vi terapiformen psykodrama, som benytter seg av tollespill og teaterteknikker.

– Jeg vet ikke om det er skadelig for troverdigheten at vi står i alternativregisteret. Vi er en alternativ behandling per definisjon. Men vi er også medlem av Norsk forbund for psykoterapi, noe jeg ser på som en fordel, sier Helene Bakke.

Hun er avtroppende styreleder i Psykodramaforeningen og har en åtte år lang deltidsutdannelse fra Norsk psykodrama-akademi.

Til daglig jobber hun imidlertid som regnskapssjef i et energi-
firma.

– Innenfor det offentlige har ikke psykodrama særlig høy status. Veldig få blir ansatt som psykodramaterapeut i dag. Det er litt rart, for det er flere som er utdanna i dag enn noen gang.

Hun forteller at det blant annet er forsket på bruk av drama for å minske strykprosenten i mattefag hos norske sykepleierstudenter.

– Vi kan ikke si at vi kan behandle diagnoser, så det gjør det litt vanskelig å argumentere. Men vi kan for eksempel si at vi bruker psykodrama til å mestre symptomer på for eksempel angst, sier hun.

LES MER: Anja Garbarek er tilbake

Gir seg ikke

De tre terapifagene har en vei å gå før de tar igjen musikkterapi. Men de er alle enige om at mer forskning vil gi dem argumentene de trenger.

Tilbake i dansesalen har Liv Marie Leirvåg akkurat demonstrert hvordan man kan bearbeide aggresjon ved hjelp av bevegelser.

De bare føttene tramper hardt i gulvet så lyden runger i rommet.

Tror du dere kommer til å få anerkjennelsen dere er ute etter?

– Jeg kommer aldri til å gi meg, sier hun.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur