Veslemøy Nystedt Stoltenberg – du har utsmykket mer enn 50 kirker i Norge. Nå stiller du med bilder i Galleri Katakomben i Oslo. Stryker du oss med eller mot hårene?
– Som kirkekunstner har jeg alltid tenkt: Hvem er i kirken? Jo, mennesker kommer dit med sin glede og sin sorg. De kommer i veldig forskjellige følelsessituasjoner, og det er noe med at de må bli møtt. At de får et møte med noe. Det skal være litt godt.
– Kirkekunsten kan være «brutal». Hos deg er den splintrende sorgen og verdens fortvilelse nesten fraværende. Reagerer noen på det?
– Ikke som jeg vet. Du skal ikke alltid rives opp når du går i kirken. Det finnes mange uttrykk, og andre ser det annerledes. Men, nei, det er ikke min greie.
– Du velger Guds dagslys, ikke kveldslyset?
– Ja, det kan du si. Dagslyset – det er dette med glasset og fargene, da. Når du stiller fargene opp mot lyset, så blir fargene medspillere. Det er det helt konkrete. Men i overført betydning, så kan du nok si at jeg ikke er blant de dunkle.
– Mange maler ut sin vrengte sjel og trer skyggen sin ned over folk. Nå er ikke du der, akkurat. Langt i fra. Er sjelen din like lys som bildene?
– Etter hvert kanskje, jeg var en del deprimert for 40 år siden – jeg gikk med tanker om fordømmelser og alt det der. Da var jeg nok mørkere. Det har lysnet. Det kan være at det var mye forkynnelse som rettet seg mot dom og slike ting, da jeg var ung. Sensitiv som jeg var, så slo det inn. Men det var altså en vei videre. Det var vel egentlig møtet med retreatbevegelsen som gjorde at det åpnet seg nye rom, Kristus-skikkelsen ble på en måte mer levende for meg. Fornemmelsen av at det var mye godhet rundt det, fylte meg. Siden da har det sittet. Det går selvfølgelig opp og ned og sånn, men ja.
– Din far, komponisten Knut Nystedt, var en banebryter innen «ny musikk» i Norge, han sto på barrikadene og sloss for nye toner. Han og Arne Nordheim og noen til. Han ble skjelt ut og beskyldt for blasfemi da enkelte av tingene hans ble oppført, for eksempel i kirker. Det var skarpe greier, nesten til å skjære seg på. Alt dette skjedde mens du vokste opp. Det skal mindre til for at barn kan få traumer av sånne opprivende situasjoner, barn merker jo det som skjer?
– Jeg kan jo huske at diskusjonene gikk ved middagsbordet, det er klart det blåste hardt der ute. Men jeg tror far likte det, han fikk liksom mer energi, ble rett og slett inspirert. Han var jo en fighter.
– Påvirket det deg, startet du skarpt?
– Nei, det kan jeg ikke si. At jeg ble sterkt påvirket av musikk, er noe annet. Noen av bildene her har jo titler som skal minne om musikk (peker mot høyre): Der har du Sinfonia, det ligger en liten «melodi» i det rødlige, den spiller seg bortover – og så «spiller» andre klanger med. Det laget jeg faktisk ikke så lenge etter at far var død. Og bortenfor (peker mot høyre) – Koral, det har er en litt annen klang. Jeg har lagt inn en liten kjerne av en flamme i midten, som speiler det religiøse.
– Men så, ett sted startet også du – hva var «sjokket» som fikk deg til å begynne, øyeblikket da du tenkte: Yes, jeg vil bli kunstner?
– Jeg tegnet gjennom hele oppveksten, godt inspirert av min far, egentlig, han tegnet mye, han også. Men så var det da jeg var rundt 17 år, far spurte om jeg ville lage et glassmaleri på hans arbeidsrom for å skjerme for naboene. Da lagde jeg for første gang et glassmaleri. Og så tenkte jeg, dette vil jeg fortsette med. Så jeg søkte Kunst og håndverkskolen, og så ble det slik. Siden har jeg aldri spurt etter oppgaver, de har kommet til meg.
– Når du går inn i en kirke du skal utsmykke – går inn første gang, hva ser du etter da?
– Jeg leter etter en slags ledetråd, jeg prøver å finne ut hva rommet er til for – jeg «kjenner» på arkitekturen, på sett og vis. Dette følger meg gjennom hele prosessen. Så må jeg tenke etter hvor i rommet utsmykkingen skal være, skal det være sentralt, nokså nær alteret eller lenger bak i kirken – det kommer an på hvor sentrale temaene er. Rommet styrer tankene mine. Så prøver jeg jo å finne noe som er i kontakt med det jeg er opptatt av, for å bruke det.
– For eksempel?
– Ett eksempel, det jeg kaller «treenighetsrosen» i Skøyen kirke. Jeg gikk og tenkte mye på treenigheten på den tiden, jeg leste karmelittmunken Wilfrid Stinissens bok om forholdene mellom skikkelsen i treenigheten og relasjonene mellom dem, da hadde det åpnet seg en helt ny måte å tenke på. Og da grep jeg fatt i det gamle treenighetssymbolet, tre ringer som skjærer hverandre, og så vokser det frem en rose av det. Så da arkitekten ringte meg og spurte om oppgaven, så la jeg på røret og tegnet det rett ned. Det var et samspill mellom denne problematikken og oppgaven jeg fikk. Det kunne brukes rett inn.
– Dette likte Stinissen?
– Ja, jeg fikk et nydelig brev, går det an å sitere ... han skrev: «Den underbara Treenighetsrosan visar så fint at Guds kärlek blomstrar ut til evigheten, til hela världen . Samtidig visar den också det intensive livet i själens treenighet. Hvilken dynamikk! Aristoteles har sedan sagt at livet är i rörelse. När något stagnerar, är det dött. Din bild visar harmoni mitt i rörelsen. Så är det hos Gud, og så borde det altmer bli hos oss.» Det var noe som stemte.
– Mange fyller kirkene sine med kitsch og rare ting, flosstepper på veggene, for eksempel. Du møter sikkert mye ubevissthet rundt kunstens kraft i motsetning til amatørismens kraftløshet. Du har sikkert tråkket ut i det, du også?
– Det er aldri så godt å vite hva som er drivkraften i det som gjøres. Man må i hvert fall skille mellom det genuine og det som er ens egne kjepphester, egne innfall og utvendighet. Det kan være krevende, for det er ikke alltid så lett å skjelne åndene. Flosstepper og alt det der, det kan være veldig slitsomt – dette som er «puttet» inn og motsier det som kirkerommet er til for.
– Hva med barnetegninger i kirkerommet, forstyrrer det deg?
– Det er fint med barnetegninger, det er ikke sagt at de «ødelegger» kirkerommet – det spørs hvor de plasseres. Jeg vil kanskje si at de bør henge bak i kirken. Jo, tegninger er jeg for. Det er et engasjement, en måte for ungene å være med på. Og det kan bli deres fornemmelse av tilhørighet til kirken, senere.
– Du går inn i atelieret om morgenen, du har det godt med det, gleder deg til å jobbe – mens andre stuper inn i bakrus og alt er kaos, det er ingen steder å begynne. Mens du går inn, tenker deg om, maler og bildene blir til. I tur og orden. Når er et bilde ferdig? Sier det fra selv?
– Det er kanskje slik, ja, at det sier i fra. Det er i det øyeblikket en kan fristes til å overarbeide det, rote det til.
– Hvem er din «store» kunstner?
– Da må jeg si Alfred Manessier – jeg så en utstilling av ham i Kunstnernes Hus på 60-tallet, den slo veldig hardt inn. Han kommer jeg stadig tilbake til: En kombinasjon av spennende formuttrykk og en åndelig tilstedeværelse. Det er noe man bare fornemmer.
– Hva liker du ikke?
– Jeg er ikke så glad i Bjarne Melgaard, må jeg innrømme. Det syns jeg er slitsomt. Motivvalget, hele måten han uttrykker seg på ... nei ...
– Nå stiller du ut (som så mange ganger før). Er det som å sende «barn» – bildene – ut i villmarken?
– Ikke akkurat villmarken, men likevel.