Museene sitter på enorme kulturhistoriske verdier, både materielle og immaterielle – de har sterk definisjonsmakt om hva som er vår felles historie. Og med makt følger ansvar.
– Museene må bruke makten sin, men de har et nøytralitetsideal som kan stenge for helheten, sier Åshild Andrea Brekke som har tatt doktorgrad på norske museers samfunnsrolle.
– Når noe gis en sentral plass i et museum, tillegges det stor sannhetskraft. På samme måte har museene makt til å utelate stemmer og historier. Men ubehaget oppstår ofte når man skal formidle det marginaliserte og tabubelagte, eller når man skal åpne for aktiv medvirkning og samskaping fra publikum, sier hun.
Frykten for de alternative historiene slår inn når vi skal fortelle om hvordan vi har behandlet våre fem nasjonale minoriteter, og når krigshistorien også skal inkludere frontkjempere og NS-folk.
– Norske museer må vise mer vågemot og tørre å løfte frem de ubehagelige historiene, mener Brekke.
Quisling
Da Telemarksmuseet i 2007 lagde utstilling om 2. verdenskrig, ble det kontroversielt at de viet oppmerksomhet til Vidkun Quisling, som var lokalt tilknyttet. Blant annet ble det vist frem en lekehest han hadde hatt som barn.
– Den konkrete gjenstanden viste at han også hadde hatt en barndom, kanskje til og med lykkelig, på lik linje med de fleste av oss. Men for mange ble det veldig følsomt å se noe som ikke stemte med det vedtatte monsterbildet vi hadde av mannen. Det legitimerte noe vi ikke likte.
Utstillingen var en del av det statlig støttede BRUDD-prosjektet, som delte ut midler øremerket de vanskelige fortellingene. Da BRUDD-prosjektet ble avsluttet etter ti år, var det bare et par museer som fortsatte en kritisk praksis, med søkelys på de alternative historiene.
– Spørsmålet om hvorfor ikke flere museer fortsatte en slik praksis ble utgangspunktet for doktorgradsprosjektet mitt: hva skal til for at museene skal ta – og opprettholde – en aktiv og engasjert samfunnsrolle?
Norske museer skal «samle, dokumentere og formidle».
– Når du tar bort de fine ordene i stortingsmeldingene, blir utfordringen å ta en aktiv samfunnsrolle i praksis: Å ikke bare fortelle de historiene vi liker, men våge å formidle historiene fra de vi ikke har vært så flinke å lytte til. Eller å våge å slippe kontrollen og la folk aktivt medvirke i selve museumsarbeidet. Først da fyller museene den viktige, demokratiske samfunnsrollen de skal forvalte, mener forskeren, og fortsetter:
LES MER: Norges første bibelmuseum
Redd for å støte
– Men frykten for å utfordre det etablerte er sammensatt. Man er redd for å feile. Eller å støte eller skape kontrovers. Noen institusjoner har antydet at de er redde for å miste økonomisk støtte. Andre ganger slår en slags akademisk refleks inn: man blir redd for å bli sett på som posisjonerte aktører – noe som vanskelig kan forenes med illusjonen om at man som museum er objektiv og nøytral.
Hun påpeker at nøytralitet blir en relativ posisjon, og siterer gjerne Desmond Tutu.
– Han sier at når en elefant sitter på halen til en mus – så vil ikke din nøytralitet være av særlig interesse for musen. Nøytralitet er også en posisjon – som legitimerer den sterke part.
Åshild Andrea Brekke er antropolog og museumsviter og tok nylig sin doktorgrad i museumsvitenskap ved Universitetet i Leicester. Hun har bakgrunn fra Redd Barna og Kulturrådet, der hun jobbet med museumsutvikling.
Hun mener museene har mulighet til å skape orden i kaos, og knytte bånd mellom mennesker på tvers av tid og rom. For å illustrere museenes rolle trekker hun en parallell til superhelter.
– Museene sitter på superkrefter – og stort ansvar. Museene må tørre å vise seg fram – på samme måte som Clark Kent kommer ut av telefonkiosken som Supermann. De er for beskjedne på egne vegne, men har alle muligheter til å styrke sin samfunnsrolle. Da må de bli mer bevisste på hvem de er – og hvem de vil være – også når det gjelder sosialt engasjement, mener Åshild Andrea Brekke.
LES MER: Kirken slo mynt på frelsen
Høyrisiko
Museumsinteressen hennes ble vekket for alvor gjennom et prosjekt på Romsdalsmuseet.
– Museet flyttet rett og slett en del gjenstander inn i en høyrisikoavdeling i Hustad fengsel for å lage digitale fortellinger sammen med de innsatte. For mange av de innsatte var dette en ny verden. Vi må innse at kjennskapen til museer er sosialt betinget. Opplegget trigget en nerve – det endte med at de innsatte senere ble involvert i arbeidet med den digitale katalogiseringen av museumsgjenstandene: De ville lage sitt eget fengselsmuseum. Museet gjorde seg aktivt tilgjengelig og relevant for en ny gruppe mennesker. Det åpnet øynene mine for potensialet som ligger der, når museene våger å gå nye veier, sier hun.
Hun understreker at mange norske museer gjør en god jobb, og evner å omstille seg. Men mange lar være å bruke den makten de har. Museer flest har flotte samlinger – de sitter på skatter, men de må utvikle seg fra oppbevaringssteder til engasjerte aktører. De må snakke med dem som kommer på besøk – og ikke minst skaffe seg mer kunnskap om de som ikke går på museum og hvorfor de ikke gjør det, sier hun.
Bunad og stabbur
Fortellingen om det norske er i stadig endring.
– Vi har mye viktig å formidle om nasjonsbygging, og vi har fine bunader og stabbur å vise frem. Men det blir enda mer spennende når vi stille kritiske spørsmål ved de etablerte fortellingene. Kanskje er ikke bunaden så urnorsk som vi ønsker å tro, den er også påvirket av moteretninger fra utlandet. Det mest autentisk urnorske finner vi nok mest av i den samiske kulturen, sier hun.
– Museene bør være et speil som viser oss hva det vil si å være menneske – i fortid og nåtid. Ulster-museet i Belfast har vært modige nok til å ta tak i ulike problemstillinger knyttet til de blodige konfliktene som har preget Nord-Irland i mange tiår. Slik har de etablert seg som en aktuell arena for konflikthåndtering, som også bidrar til innsikt og forsoning.
Doktoranden gir ros til norske museer for å være langt fremme i tilretteleggingsmetodikk – som gjør museene tilgjengelige for nye grupper, med spesielle behov.
– Blinde og synshemmede får tilbud gjennom taktile utstillinger, mennesker som er rammet av demens inviteres inn i tilrettelagte utstillinger. Norsk Døvemuseum har rettet seg spesielt mot hørselshemmede – og samtidig lagt til rette for at hørende får et innblikk i de døves verden. Det er å ta samfunnsansvaret på alvor.
Samlergenet vårt er sterkt.
– Hvis det kom en antropolog fra en annen planet for å forske på Homo sapiens ville vedkommende fort finne karakteristika som at vi spiser, sover, formerer oss - og samler på ting. Fra miniatyrflasker til gamle hus og skipsvrak. Vet du forresten at det finnes et latvisk museum for nøtteknekkere? Nylig gjorde de en henvendelse til Kulturrådet for å innhente manglende metadata på den norske delen av utstillingen...
En nøtteknekkersamling har kanskje liten verdi for mange men stor betydning for noen få. Og det sier litt om oss selv som det samlende mennesket. Ikke noe er for stort eller lite til å bli samlet på. Når en gjenstand finnes, vil den før eller senere dukke opp på et museum, sier Åshild Andrea Brekke.
