Kultur

Advarte mot Hauge som wahhabist

Det er ikke bare i vår tid at bokstavtro islam har et dårlig rykte. I 1804 advarte kirketopp mot Hans Nielsen Hauge ved å sammenligne ham med wahhabismens grunnlegger.

Dette går frem i en forskningsartikkel som ble publisert i går i Historisk Tidsskrift. Frode Ulvund, professor ved Universitetet i Bergen, har undersøkt hvordan wahhabismen ble diskutert på starten av 1800-tallet. Og funnene overrasket ham: For i hele Europa, inkludert Skandinavia var det stor oppmerksomhet rundt radikal islam og konflikten mellom wahhabister og det osmanske riket på denne tiden. Og wahhabistene var faktisk så kjente, at de kunne brukes som skremmebilder i kampen mot Hans Nielsen Hauge og hans bevegelse.

Arrest

Det var biskopen i Kristiansand, Peder Hansen, som brukte argumentet da han i april 1804 skrev et brev til Det danske kanselli med sterke anklager mot lekpredikanten Hauge. Han skal ha spredt «fanatiske Grundsætninger» og forvillet den uopplyste allmuen til «Mistillid imod Statens Indretninger i Almindelighed, og den geistlige Stand i Særdeleshed». Hansen avslutter brevet med å antyde at Hauge forsøkte å etterlikne «hin Muhamedaner Abdul Vechab».

Brevet førte til raske reaksjoner, først ved at kanselliet bad om tilbakemeldinger fra norske sivile og geistlige embetsmenn om virksomheten til Hauge. Deretter ble Hauge fengslet, og det ble etablert en kongelig undersøkelseskommisjon.

Arrestordren mot Hauge var nærmest avskrift av biskopens klagemål, bemerker Ulvund.

Mysteriet

Men hvem i alle dager var Abdul Vechab?

Ulvund oppdaget referansen da han arbeidet med sin siste bok Nasjonens Antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge. Flere av bøkene som er gitt ut om Hauge omtaler nemlig brevet fra biskopen i Kristiansand.

– Det er likevel uklart hvem Vechab var. Hauge-litteraturen antyder at han var reformator i islam, men da jeg begynte å søke ham opp, var det lite å finne, forteller Ulvund.

Anton Christian Bang skrev for eksempel i sin biografi om Hauge fra 1874 at Vechab var stifter av en religiøs og politisk sekt med mål om å «rense den muhamedanske Religion og at gjenoprette det gamle Muhamedanske Rige». Nils Sivertsen skrev i 1946 at brevet fra Hansen hadde satt «brann i Kancelliet», og at bispen «sette kula i blinken med sin Abdul Vechab». Mens Alfred Hauge mente referansen hadde fått dansk-norske myndigheter til å se Hauge i et nytt og revolusjonært lys.

LES OGSÅ: Det er nødvendig å boikotte islams helligste sted for å ta oppgjør med wahhabismen

Eksploderte

Nøkkelen fant han til slutt et engelsk tidsskrift fra 1820 som koblet den mystiske Vechab til wahhabismen. Abdul Vechab var navnet som hadde vært vanlig å bruke i Vesten om Muhammad Ibn Abd al-Wahhab, altså grunnleggeren av wahhabismen. Men det representerte mer enn en konkret historisk person. Det var selve innbegrepet av det politisk-religiøse lederskapet for den wahhabiske statsdannelsen.

Hvor ofte skikkelsen ble nevnt på starten av 1800-tallet, var helt slående.

– Fra 1803 eksploderte omtalen om denne Vechab i avisene, påpeker Ulvund, og sier det hadde sammenheng med at det osmanske riket nå sto i konflikt med wahhabistene om helligstedene i Mekka.

– Avisene dekket utenriksstoff godt, og under eneveldets sensur kan det ha vært lettere å skrive om utenlandske forhold enn interne, foreslår Ulvund, som påpeker hvor sterkt bulletinene lente seg på osmanske kilder. Osmanske anti-wahhabiske skremmebilder slo dermed rot i Skandinavia. I neste omgang ble de aktivert for å advare mot politisk-religiøse grupper her til lands.

Gjengklang

Slik kunne biskopen i Kristiansand i det nevnte brevet til kanselliet bare slenge ut navnet Vechab uten å gi noen nærmere forklaring.

– Hansen må åpenbart ha hatt en klar forestilling om hva Vechab og wahhabistene sto for. Og han må ha regnet med at dette vekket gjenklang i København, at det utløste et vell av assosiasjoner om despoti, opprør, vold, og bruk av religionen som en maske for andre politiske og økonomiske motiv som Hauge ble anklaget for. Selv om Vechab ikke nevnes i selve arrestordren, kan dette ha vært med på å skremme opp kanselliet, slik Haugelitteraturen antyder. Fanatisme og opprør var like illegitim virksomhet i en europeisk og eneveldig kontekst som i det osmanske riket. Referansen til Vechab må derfor ha gitt mening for myndighetene i København.

LES OGSÅ: Saudi-Arabias oljeeventyr gjorde teologi til en global fare

Klimateori

– Hansen brukte dette til å kaste lys over Hauge. Ble det også brukt motsatt – at Hauge ble brukt til å kaste lys over wahhabismen?

– Det er et godt spørsmål. Det kan tenkes at wahhabismen ble konkretisert gjennom Hauge og Hauges opprør, men vi kjenner samtidig bare til Hansens brev som en kilde som assosierer ham med Vechab, sier Ulvund, men påpeker hvordan Hansen også året i forveien hadde trukket parallellene til fanatisk islam i det han advarte mot Hauges virksomhet.

I et skrift fra 1801 stempler han ikke bare Hauge og tilhengerne som fanatikere, men analyserer også fanatismens vesen. Og den blomstret særlig i islam, ifølge biskopen. Han mente det ikke bare skyldtes forhold ved selve religionen, men også klimaet i Midtøsten som skapte en «frugtbar Ager, hvor Fanatismens Ukrud groede frodigst». Menneskene herfra hadde slik et nervesystem som var «finere og slappere», mens «Næringsmidlerne og Landenes Frugter, en let og varm Himmel, giver flygtigere Blod, og derved saa meget mere Spillerum for Indbildningen».

Annerledes var det i det kjølige Nord-Europa.

– Derfor er det helt naturlig for Hansen at en fanatiker som Vechab kan finnes i Midtøsten. Men at Hauge dukker opp i Norge var nok en større overraskelse, sier Ulvund.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur