Salmer er tema når Festspillene i Bergen feirer årets festspilldikter, Edvard Hoem. Et naturlig valg, ifølge ham selv, siden salmene er den delen av dikterskapet som ligger nærmest musikken. Men også et litt annerledes valg, ettersom salmene stort sett holdes i live på mindre arenaer – det vil si på lokale kor- og kirkearrangementer.
– Her på Festspillene blir salmene satt inn i en ramme som gjør dem mer synlige enn de kanskje har vært.
Ingen salmedikter
Festspilldikteren har akkurat ankommet Vestlandets hovedstad når vi møter ham. Programmet de neste dagene er stramt, men Hoem virker å ha roen.
– Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg begynte å skrive salmer, forsikrer han.
Salmedikting har Hoem drevet med siden 1983, da han debuterte med en julesalme skrevet på bestilling fra 4. klassen til sønnen. «Den fattige Gud», som altså ble til litt ut av tilfeldigheter, er senere blitt en av hans mest kjente salmer.
– Men hva gjorde at du fortsatte med salmene?
– Jeg tror det handler om at jeg på den tiden hadde begynt å nærme meg kristendommen igjen. Jeg vokste opp i et kristent miljø, så jeg hadde det i blodet. Faren min sang salmer hver eneste dag, forteller Hoem, som er født på Fræna i Møre og Romsdal.
Siden er det blitt rundt 50 salmer, hvor 11 av dem har fått plass i Norsk salmebok. Salmedikter vil han likevel ikke seg ikke kalle seg.
– Nei, det ville skyggelagt mye annet som kanskje er like viktig, sier forfatteren, som de siste årene har fått mye oppmerksomhet for slektskrøniken om utvandrerne til USA og Canada.
LES FLERE KULTURSAKER HER
Salmehopp
Romanskriving krever nitididig arbeid – «dag ut og dag inn, år ut og år inn». Salmer, på den andre siden, blir til på en langt mer umiddelbar måte, ifølge Hoem.
– Salmer er mer som et skihopp. Det handler gjerne om å bli inspirert. Du sitter ikke i ni timer og skriver salme.
Ofte er salmene skrevet på oppdrag, og iblant har det bare tatt ham noen dager å få dem i havn. Slik var det med sommersalmen «No kallar sol og sommarvind», som ble bestilt av prosten i Hallingdal for 16 år siden.
– Dagen etter at han tok kontakt, sendte jeg den på faks til komponist Henning Sommerro. Det var en fredag. Lørdag kom melodien tilbake på faks. Tirsdag reiste jeg til Hallingdal sammen med datteren min, som lærte seg salmen og sang den sammen med organisten.
Hjemme og ute
«No kallar sol og sommarvind», eller «Kom heim» som Hoem kaller den, handler om å reise ut – og å komme hjem igjen.
– De to første versene handler bare om å reise ut, og det er det for lite av i salmediktningen. Mye handler om å komme hjem til den trygge favn, men du må først reise ut hvis du skal komme hjem. Det er en kristelig egenskap å reise ut også. Å se verden, være dristig og modig.
Sommersalmer finnes det heller ikke all verden av i Norge, mener Hoem.
– Der er svenskene bedre.
– Hvordan opplever du interessen for nye salmetekster i Norge?
– Den er der, men det kan være tungt å få det i gang. Jeg tror flere ville hatt interesse av å møtes litt før gudstjeneste for å øvesynge, sier Hoem.
Moderne uro
Salmesang virker samlende, understreker Hoem. Det er en kollektiv akt.
– Det er ingenting som skiller oss, og det er lov å synge med, selv om du ikke har orden på alle ting.
Salmen må kunne uttrykke helheten i det å være menneske, mener han. Det nære, men også nøden og urettferdigheten i verden. Og den må romme livet, som jo er «vidunderlig og veldig vanskelig på samme tid».
– Jeg tror den moderne salmen må speile uroen som det moderne mennesket lever med. Den bakenforliggende dirringen i eksistensen må til dersom det skal bli en varig salme.