Den eldre Picassos liv og levnet er grundig dokumentert av fotografer som Edward Quinn og David Douglas Duncan. Bildene viser en kunstner fordypet i sitt eget ekspanderende arbeid, enten i verkstedet eller hjemme hos familien. Villaen «La Californie» i Cannes flyter over av det man kan kalle et salig rot av dyr og unger, og ting og tang laget av kunstneren selv.
Picasso opptrer gjerne i bar overkropp, iblant kun iført lange underbukser. Som et stykke natur, men med legendens aura, beveger har seg rundt i sitt univers.
Hånd og jord
Den avslappede og naturorienterte siden ved Picasso får sitt klareste uttrykk i all keramikken han formet sent i livet. Interessen for håndverket skjøt fart etter et besøk i Vallauris sør i Frankrike i 1946. Picasso begynner å arbeide hos ekteparet Suzanne og Georges Ramié ved verkstedet Madoura, og noen år senere slår han seg ned i Provence for godt. Det er også her han møter den langt yngre Jacqueline Roque, hvis gåtefulle ansikt går igjen på fat og lerret.
Louisiana kunstmuseum utenfor København vier i vår en hel utstilling til Picassos keramikk. Det er første gang denne siden ved kunstneren, som hele livet utforsket ulike teknikker og uttrykk, blir vist samlet i Skandinavia. Picasso følte seg tett knyttet til middelhavslandenes kultur, mytologi, jord og sjø. Han dyrker farger, former og dyreliv med varme og humor. Tyr, due, ugle, hund og fisk dukker opp på rause fat, krukker og vaser.
Dionysisk geit
En gjenganger i Picassos bildeunivers er geita. På Louisiana viser den seg som et freidig naturbarn på tallerkener som Geitehode (1956). Mest kjent er likevel geiteskulpturen med det store juret som i dag befinner seg på Museum of Modern Art i New York. Den er laget av skrot og rester som Picasso samlet sammen fra bakgården til keramikkverkstedet i Vallauris. På et av Duncans bilder fra La Californie gresser Picassos levende husgeit, Esmeralda, på plenen utenfor villaen, tjoret fast i geiteskulpturen.
Esmeralda og skrotgeita viser i et glimt hvor viktig den faktiske, synlige verdenen var for Picasso. Dyr og mennesker blir til poengterte ekstrakter, med kunstnerens umiskjennelige og naivistiske stempel.
Motivene bærer samtidig på et spekter av kulturelle, rituelle og mytologiske referanser. Geita symboliserer virilitet og potens, det var dette dyret Dionysos vogn ble trukket av. En annen skattet skikkelse fra gresk antikk er Minotauren. Denne maskuline figuren – halvt menneske, halvt okse – var et slags alter ego for Picasso. Han lot seg blant annet lot avbilde med et oksehode av flettet strå.
Den synlige verden
Jordbunden, stedbunden, natur og tradisjon.
Disse sidene ved Picasso har en tendens til å forsvinne litt bak hans virkelig store bragd for kunsthistorien: det kubistiske maleriet. Men også med kubismen et det i all hovedsak den synlige verden, blikket, som utforskes. Denne dragningen mot øyet, og mot håndverket, er det som skiller Picasso fra de nye kunstformene som vokste frem i tiårene etter andre verdenskrig: Konseptkunst, performance, og minimalisme.
Moderna Museet i Stockholm gjorde i 2012 en sammenstilling av Picasso og hans erkerival Marcel Duchamp. Selv om flere tråder kan trekkes mellom de to, som den felles interessen for surrealismen på 1930-tallet, representerer de på mange måter hver sin retning i det 20. århundrets kunst. Der Picasso skal ha drømt om å kunne «trekke ut hjernen og bare bruke øynene», hevdet Duchamp at han var interessert i «ideer, ikke visuelle produkter».
Duchamps «hjernekunst» kulminerer med verket som snudde opp ned på hele kunstinstitusjonen: Pissoarskålen signert med pseudonymet R. Mutt i 1917. Denne masseproduserte gjenstanden, som ikke var skapt – men funnet – tvinger en den dag i dag til å tenke over hva det er som gjør at noe klassifiseres som kunst.
«Han tok feil»
Hvor fjernt virker ikke dette pissoaret fra den ferme geita eller de antropomorfe krukkene til Picasso? Den kjølige ironien og distansen i Duchamps readymades er ikke å spore, selv om også Picasso hentet ting han hadde funnet andre steder inn i kunsten sin. He was wrong, «han tok feil», kalte Moderna Museet utstillingen med de to kunstnerne. Setningen skal ha vært Picassos korte respons da han fikk vite at Duchamp hadde gått bort i 1968.
Picasso og Duchamp revolusjonerte begge den moderne kunsten. Men der Picasso gjorde det innenfra – gjennom sin utforsking av maleriet – blir Duchamp stående som den som røsket i grunnvollene. 50- 60- og 70-tallets eksperimentelle kunstscene står først og fremst i gjeld til Duchamp.
Arven
Hva er arven da etter Picasso? Få har hatt så stor betydning for maleriets utvikling som ham, og få har etterlatt seg en så enorm mengde verk. I løpet av de 25 siste årene av sitt liv produserte han i alt 4.000 keramiske gjenstander, i tilegg til tegninger, grafikk og malerier. Denne ustoppelige skapergleden, for å hente frem dét ordet, er nok til å fyre opp de mest forsagte blant oss.
«Jeg søker ikke, jeg finner,» er et av Picassos slagord som hentes frem på Louisiana. En dose Picasso er kanskje akkurat det vi trenger i jaget mellom kontorstolen og treningssenteret.
LES OGSÅ: Kunstnerpar ranet med kniv. Nå har de anmeldt seg selv
