Kultur

... men til jord blir vi ikke

Det blir trangere og trangere på norske gravplasser. Blant årsakene er dårlig nedbrytning som gjør det vanskelig å gjenbruke graver i tilstrekkelig grad.

Norske graver har en fredningstid på 20 år. Deretter kan de gjenbrukes. Men det fordrer at det har funnet sted en nedbrytning av levningene som allerede ligger der.

– Det er ikke alltid tilfelle, og skyldes blant annet av gravsteder blir valgt uten tilstrekkelig grad av kunnskap om jordsmonn og nedbrytningsevne, sier forsker Inghild Halvorsen Økland ved Norsk Institutt for Bioøkonomi.

Hun påpeker at en menneske­kropp blir brutt ned på 20 år, ­under egnede forhold.

– Men når man åpner graver som er slettet etter frednings­tiden, er nedbrytningsprosessen i svært mange tilfeller ikke gjennomført. Da skal graven ­etter Gravferdsloven lukkes igjen. Det er selvfølgelig også en sterkt ­belastende situasjon for grav­arbeiderne, sier hun.

LES OGSÅ: – Oppgraving bryter vår kulturelle norm

Plassproblem

Kunnskapsgrunnlaget om hvilke steder som egner seg for å begrave våre døde, er mangelfull. Nå er plassproblemet blitt så stort at kommunene Oslo og Bærum, fellesrådene i Bergen, Trondheim og Stavanger har slått seg sammen med forskningsinstitusjonene NIBIO og NMBU, samt KA og gravplassrådgiveren og søkt Forskningsrådet om midler til et tverrfaglig forskningsprosjekt.

Seniorforsker Trond Knapp Halvorsen ved NIBIO vil lede prosjektet, som også vil bli del av et doktorgradsarbeid av ­Inghild Halvorsen Økland.

– Det er et økende behov for kunnskap på feltet. Nå håper vi på midler slik at vi på sikt kan legge til rette for en mer bærekraftig utvikling med økt andel av gjenbruk, sier Økland.

Norske kommuner er lov­pålagt å ha ledig gravplass til tre prosent av befolkningen. For å dekke behovet uten stadige utvidelser av areal, er man avhengig av å gjenbruke en stor andel av gravstedene. Dette er forhold som i sterk grad berører de større,­ arealpressede byene.

– Det er mange gode grunner til å ta fatt i disse problemstillingene. Det går på arealbruk ­generelt, som selvfølgelig henger sammen med økonomi – og det er også etiske problemstillinger: blant annet hensynet til de som gjør det faktiske arbeidet rundt omkring på gravplassene, sier forskeren.

Nedbrytnings­prosessen for en menneskekropp varierer sterkt. Nylig ble det funnet godt bevarte,­ 800–900 år gamle levninger under Klemenskirken i Trondheim.

LES OGSÅ: Olav den heilage låg her

Jordsmonn

– Mange faktorer spiller inn. Aller viktigst er det omkringligg­ende miljøet, jordsmonnet rundt kisten. Det er også viktig å anlegge­ gravsteder der det er naturlig drenering i terrenget. Oksygentilgang er essensielt, for eksempel vil tett blåleire forlenge­ forråtnelsen betraktelig. De verste eksemplene er der man pakker kroppene inn i plast og ­begraver dem i leirjord, en praksis som var særlig utbredt i Oslo over flere tiår. Da kan nedbrytningstiden bli mangedoblet, forteller hun.

Jorden må heller ikke være for sandholdig og tørr.

– Det konserverer og fører til mumifisering. Stedlig jord iblandet noe sand kan fungere. Dessuten må grunnvannet ligge godt under kistenivået. Det viktigste er å skape et miljø som gir god biologisk aktivitet, som er avhengig av tilførsel av oksygen, forteller hun.

En ny problemstilling er økt antibiotikabruk.

– Antibiotika virker konserverende og ødelegger miljøet for bakteriene. Valg av kistemateriale, klær og likkleder er også faktorer som spiller inn og kan forsinke nedbrytingen, sier hun.

LES OGSÅ: Dette er verdens største gravplass

Tverrfaglig

Inghild Halvorsen Økland jobber allerede som konsulent for kommuner som skal anlegge nye kirkegårder.

– Men dette er et felt der det må tenkes langsiktig, med et mål om å lage godt fungerende gravplasser for flere hundre år fremover. Nå håper vi å få i stand tverrfaglig forskning som kan bidra til en mer fornuftig arealbruk, sier hun.

Seniorrådgiver Eirik Stople ­representerer KA, som er en av søkerne om forskningsmidler.

– Det er helt avgjørende at vi tilegner oss mer kunnskap på dette feltet. Vi håper at Forsk­ningsrådet vil se det nasjonale­ behovet, dette vil gi ny viten som hele gravferds-Norge vil dra nytte­ av.

Prosjektet Egnet jord for kistegraver vil i første omgang analysere jordsmonnet på gravplasser med velfungerende nedbryting for så å benytte denne kunn­skapen i forbindelse med nyanlegg og utvidelser av gravplasser.

– Målet er å sikre bærekraftige gravplasser som er velegnet for gjenbruk av graver.

Cirka 41.000 mennesker dør hvert år i Norge.

– Om 20 år vil tallet øke til om lag 55.000. Vi blir stadig eldre. Dermed akkumelerer gravbehovet i løpet av få tiår. Så lenge andelen kiste­graver holder seg stabilt på cirka 60 prosent vil plassbehovet bare øke. En høyere andel av kremasjon vil selvfølgelig også dempe presset, sier Eirik Stople.

Gjenbruk

I Oslo har gjenbruk av graver avtatt de siste 20 årene, blant annet fordi man fra 1950- til 80-tallet pakket de døde inn i plast. Kombinert med plassering i leirjord gjør det at svært få av disse­ gravene kan brukes om igjen.

Per Brunstad er anleggsleder for gravplassene i Oslo.

– I Oslo har vi kalket 18.500 graver der det ble brukt plast, for å påskynde nedbrytningen. På sikt er vi helt avhengige av å øke graden av gjenbruk for å slippe stadige arealutvidelser, sier han.

Siden 1997 har gravferdsetaten i Oslo også byttet ut leirjorden fra graver som blir åpnet. Den blir erstattet med ny masse som inneholder kalkholdig sand.

Et nytt felt med 3.000 gravplasser er anlagt på Alfaset, der en egen del er avsatt til muslimske­ gravsteder.

– Dette er et prøveprosjekt der vi har byttet ut alt jordsmonn til 30 centimeter under kistedybde og brukt pukkstein i bunnen.

Arealforvaltning

Han ser frem til å kunne støtte seg på forskning på området.

– Det er lang vei frem til de gode løsningene, men det er viktig å komme i gang. I Oslo må vi forholde oss til begrenset plass og da er gjenbruk en nøkkel, sier Brunstad.

Åse Skrøvset er ansatt i Tunsberg bispedømme og har nasjonal­ funksjon som gravplassrådgiver for Den norske kirke.

– Det er et faktum at vi har for lite systematisert og forskningsbasert kunnskap om jordsmonn og betingelser for nedbrytning på gravplassene våre. Her er det mange åpne, store spørsmål som vi kunne hatt stor nytte av å få svar på, sier hun.

Hun ser for seg store gevinster både økonomisk, arealmessig og når det gjelder arbeidsmiljø.

LES OGSÅ: Hundretusener av lik vil ikke råtne

Nedbrytning

– Det er et sørge­lig faktum at mange gravplassarbeidere utsettes for sterkt ubehagelige opplevelser i forbindelse med åpning av graver der nedbrytningen langt fra er ferdig, forteller hun.

Det oppstår en rekke ubehagelige tvilstilfeller når det gjelder slike tilstander i graver som ­åpnes. I følge gravferdsloven kan graver gjenbrukes når det bare finnes grove knokler og kisterester fra tidligere gravlegginger. Ved manglende nedbrytning skal graven lukkes igjen umiddelbart.

– Når det gjelder familiegravsteder oppstår det sterke dilemmaer mellom manglende nedbrytning og familiens ønske om å plassere sine avdøde i deres eget gravsted. Ny kunnskap som fører til raskere nedbrytning vil være en svært viktig forbedring av arbeidsmiljøet for gravplass­arbeiderne, sier Åse Skrøvset.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur