Forskning som ­endrer et samfunn

Universitetet i Oslo har sett på utført forskning og hentet frem eksempler der resultatene har ført til klare ­samfunnsendringer, også målt i ettertid. To forskere fra Universitetet i Oslo har vært sentrale i arbeidet med å løfte de to hovedspråkene i Zimbabwe­ fra muntlig hverdagsspråk til bruksspråk med støtte i ­offentlig godkjente ordbøker. Nå kan ­skoleelever i Zimbabwe ­bruke morsmålet sitt i klasserommet, og bruken av hovedspråket ­shona øker – både i akademia og i samfunnet ellers.

Blindern-Harare.

Eventyret begynte med at professor ­Herbert Chimhundu banket på ­døren til leksikografisk institutt i 1991. Han hadde fått litt NORAD-midler og lurte på om det fantes norsk kompetanse som kunne hjelpe ham med å gjøre shona og ndebele til skriftspråk.

På Blindern møtte han forskerne­ Oddrun Grønvik og Christian-Emil Ore. Grønvik var redaktør i Norsk Ordbok, og Ore ledet arbeidet med digitalisering av universitetets samlinger. De skulle komme til å bruke mange år på å bygge opp et vitenskapelig ordboksmiljø ved Universitetet i Zimbabwe i samarbeid med zimbabwiske forskere. Det foreligger i dag 10-15 doktorgrader om de to hovedspråkene i ­Zimbabwe. Det er blitt mulig fordi­ språkene nå er dokumentert i vitenskapelige samlinger og beskrevet i ettspråklige ordbøker.

Morsmål

Viktigheten av ­arbeidet gikk for alvor opp for Oddrun Grønvik under en drosje­tur i Harare.

– Sjåføren spurte hva jeg drev med. Da han hørte at jeg jobbet med skriftspråket ­deres, var ­begeistringen stor. Han mente dette­ var det viktigste ­Universitetet i Harare hadde gjort for folket sitt. Han snakket engelsk, men behersket det ikke skriftlig. «Nå kan barna mine skrive på morsmålet sitt, og jeg kan jeg hjelpe dem med leksene», fortalte han entusiastisk.

Ordbok

Herbert Chimhundu kan med rette kalles Zimbabwes Ivar Aasen.

– Slik Aasen la grunnlaget for nynorsken, har Chimhundu stått i spissen for å redde shona og ndebele som levende bruksspråk, forteller Grønvik.

Ivar Aasen brukte 40 år på to ordbøker.

– Vi hadde en tidsramme på fire år, og 1,5 mill. kroner til rådig­het. Dessuten stod vi midt i arbeidet med tolvbindsverket Norsk ordbok. Det var en viss terskel for å få oss til å gyve løs på noe så fremmed. Men ordbokkompetansen hadde vi, og nybrottsarbeidet i Zimbabwe ga stor verdi tilbake til det vi drev med hjemme i Oslo.

Det fantes ingen ordbok med oppslagsord og definisjoner på shona, slik vi har Bokmåls- og Nynorskordboka.

– Vi skjønte også hvor tungvint det var for en shona-språklig å hele tiden skulle gå omveien om engelsk. Shona og engelsk er som norsk og finsk, så vi skjønte fort hvor stor omvei de slet med. Vi snakker om en språkgruppe som er dobbelt så stor som den norske.

Arbeidsmengde

Ved Universitetet i Harare hadde de prøvd å utforme et skriftspråk tidligere, men hadde undervurdert arbeidsmengden, og prosjektet strandet.

– Vi satte oss ned og fant ut at med de ressursene vi hadde måtte­ vi redusere prosjektet til noe håndterlig og gjennomførbart. Vi reduserte antall ord fra 100.000 til 20.000 og la en stram fremdriftsplan som innebar jevnlig rapportering, forteller­ Grønvik.

Christian-Emil Ore har bakgrunn både fra IT og lingvistikk. Han var blant annet initiativ­taker til å legge ut Bokmåls- og Nynorskordboka på nett, og laget den første søkeversjonen.

– Det gir en enorm ­selvfølelse å få et skriftspråk som ikke er en arv fra en koloniherre. Det var gledelig å se stoltheten som ­vokste frem i Zimbabwe. Det ­finnes ingen reell tanke- og ytrings­frihet uten at du fritt kan bruke ditt eget morsmål, sier Ore.

Målkrav

Dette var tidlig i data­alderen, men Christian-Emil Ore laget et databaseformat der man skrev hver ordartikkel direkte inn, og det ble satt opp konkrete målkrav med antall nye ordartikler per uke.

– Vi klarte å etablere en ­effek­tiv produksjonslinje for ­levering av alle de små bitene til ord­boken. Vi gjorde også ­nyttige erfaringer som vi dro veksler på i det norske ordbokarbeidet, ­forteller han.

Ore forteller om godt sam­arbeid med zimbabwerne, men de møtte et litt uvant kjønnsrollemønster der bruk av ­datamaskiner ble sett på som arbeid for kvinnelige sekretærer.

– Vi måtte bryte ned noen ­patriarkalske gjerder, blant annet­ måtte mennene lære seg touch-metoden, det var ­ingen selvfølge at de kvinnelig ­prosjektmedarbeiderne ­skulle ut­føre sekretærarbeid for de mannlige, forteller han.

Målsak

Slik Ivar Aasen møtte­ motbør i kampen for ­nynorsk og dialekter, kom ­kritikken mot språkprosjektet i ­Zimbabwe. Mange mente det var ­bortkastede penger å ­satse på de afrikanske språkene i ­akademisk ­sammenheng.

– Men angrepene ga seg etter at kritikerne selv tok i bruk de nye oppslagsverkene. Blant folk flest i Zimbabwe ble boken mottatt med stor glede, det å kunne ty til et eget standardverk om språket sitt ble fort verdsatt, ­forteller Oddrun Grønvik.

Slik ble norsk ordbokkompetanse grunnlag for en bestselger på boklistene i Zimbabwe.

– Stemningen hadde snudd, responsen var enorm – og ­positiv, forteller hun.

Kulturspeil

Oddrun Grønvik understreker betydningen av å etablere et skriftlig fundament for et språk.

– Språk er det ­viktigste ­speilet for en kultur. Der ­samles ­begrepene våre og ­danner et helhetlig grunnlag for ­forståelse ­mennesker imellom. Uten Ivar Aasens­ ordbøker ville vi ikke vært i stand til å forstå ­tradisjonell norsk bondekultur. På samme­ måte håper jeg ordbøkene på shona og ndebele vil bli bærebjelker for zimbabwisk kultur. En ordbok gir også helt ny status til et språksamfunn. Den løfter språket frem og gjør at det må tas hensyn til, sier hun.

Mange afrikanske språk er ­influert av språket misjonærene­ hadde med seg.

– Hovedproblemet var at ­misjonærene hadde med seg ­høyst forskjellige språk, og oversettelser og ­rettskriving ble påvirket fra mange ­kanter. Noen skriftspråk er blitt ­svekket av denne ­fragmenterte ­påvirkningen. Men i arbeidet med bibeloversettelser (fra rundt 1930) var det ­pionerer blant ­bibelmisjonærene som også ­bidro til en mer enhetlig rettskriving i oversettelses­arbeidet, forteller hun.

Språkforskningen i Zimbabwe som omhandler disse språkene, blir fortsatt skrevet på engelsk.

– Men det nye er at språkene i seg selv kan forskes på, ­doktorgradene kommer på rekke og rad. I dag er det ingen ­afrikanske språk som har vitenskapelig status på linje med for eksempel engelsk. Men det vil komme, tror Oddrun Grønvik.

Oddrun Grønvik og Christian­ Emil Ore er fornøyde med at Universitetet i Oslo nå trekker frem prosjektet som samfunnsendrende.

– Det er vi veldig glade for, dette­ er ikke et forskningsfelt som vanligvis gir stor akademisk uttelling og oppmerksomhet, sier forskerne.

[ Les flere saker om forskning her  ]