Kultur

Dronning gjennom tidene

Jo Strømgren lar århundrene spenne buen sin. Med danseforestillingen Salve Regina, oppkalt etter den katolske Mariahymnen, skyter han blink nok en gang.

Mariahymnen ble nedskrevet på 1100-tallet. Så venter man seg kanskje noe andektig og respektfullt i danseforestillingen Salve Regina, som har tittel etter denne hymnen. Og ja, Jo Strømgren behandler sitt tema med respekt, men slett ikke andakt. Her er burlesk humor, følsomhet, mørke og elegante sidesprang. En usedvanlig rik forestilling er det blitt, på sine kjappe 75 minutter.

Skingrende

De skingrende trompetene som vi kjenner fra katolske påskeopptog setter tonen. Knapt noen musikk går så gjennom marg og bein som denne – i alle fall ikke om man har opplevd den sammen med de langsomme, tunge prosesjonene gjennom trange gater sør i Spania. I Salve Regina står de sju danserne som forsteinet i hver sine positurer mens trompetene klager, før de langsomt begynner å slepe seg av gårde. Det er dystert. De drar på et gammelt, utslitt flagg. En mann kneler ned og korser seg iherdig. Røyk(else) innhyller scenen og sammen med snedig lyssetting foran et bakteppe av brede tøyremser, får det oss til å akseptere dette utsnittet av virkelighet som et gyldig sted.

LES OGSÅ: Danseforestilling setter søkelys på flyktningenes tragedie

Ertelysten

Så redder vakker barokkmusikk oss ut av det kortvarige tungsinnet, og Strømgrens ertelystne side kommer til syne. Det er en side vi får se mer til, for han lar ikke de selvhøytidelige karakterene få holde på uten å bli utsatt for muntre sideblikk. Og han lar heller ikke maktposisjoner få bygge seg opp uten kommentarer og konkurranse. I disse scenene er det en del stumfilmaktig slapstickhumor, men Strømgren er også et sant oppkomme av intrikat, vakker og inntrykksfull dans.

Tar tak

De barokke kostymene som danserne hadde på seg i starten, byttes etter hvert ut med hudfargede, tettsittende drakter. Det gir et tidløst uttrykk og ikke minst vekslingen utgjør et spennende grep som gjør at forestillingen tar tak på stadig nye måter.

Mektig

Flere av partiene danses av tre som veksler, idet én stadig går ut og erstattes av en annen. Det er energisk og fint gjort og skaper en medrivende følelse av framdrift, men de sterkeste partiene inntreffer nærmere slutten, når det tetner seg til og hele gruppa er del av én flytende felles bevegelse. Den komplekse koordinasjonen oppleves sugende mektig. Danserne framtrer med sterk kraft og smidig presisjon og synliggjør vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands berømte observasjon: «Alt henger sammen med alt».

Underveis i forestillingen har danserne også følge av kirkeklokker, samt lydtepper av et moderne slag, signert Jørgen Knudsen. Variasjonen i lydbildet beriker forestillingen og gjør at hvert enkelt element virker sterkt. Dette, samt Jo Strømgrens evne til stadig å snu på flisa og bygge opp forestillingen med flere lag og stemningsskifter, gjør at interessen holdes skjerpet. Når verket får sitt store klimaks, etterlates man grepet med mange bilder og tanker i hodet.

Betagende

Vi er blitt minnet om religionens farer og latterlige blindspor, men også om dens samlende kraft og hva den kan romme av håp og trøst. Hvordan vi skal tolke den dramatiske slutten, vil jeg ikke si noe om. Ikke annet enn at jeg opplevde den som betagende og at jeg grunner på den fortsatt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur