– Når jeg sitter med Det nye testamentet i hånden sitter jeg med en bok som prøver å fortelle meg at det lengste jeg kan nå som menneske, er barnets naivitet. Det er å tro. Og hvis naivitet er målet, da er fantasi lov. Det må jo være selve nøkkelen, sier Svein Tindberg.
Den kjente skuespilleren er aktuell med noe så sjeldent som en barnebibel på norsk. Men Tindberg, som gjennom teaterforestillinger som Markusevangeliet, Apostlenes gjerninger og Abrahams barn, nærmest har gjort seg til spesialist på å gjenfortelle bibeltekster, forteller at han slet når han skulle gjengi dette stoffet for barn.
– Noe av problemet er at vi har en så enorm respekt for disse fortellingene, som gjør at vi ikke klarer å frigjøre oss nok til å fortelle dem med varme og fantasi, mener han.
Slangesang
Bibelfortellinger for barn er likevel de kristne historiene, slik Tindberg en gang fortalte dem til sine egne to barn. Men det måtte fire barnebarn til for at han endelig skulle skrive dem ned.
Da hadde også forlaget som ga ut Abrahams barn, lenge forsøkt å overtale ham til å gi seg i kast med et slikt prosjekt. Tindberg tvilte lenge. Han syntes ikke sjangeren passet ham, og tenkte at det ville bli for tidkrevende. Til slutt gikk han med på å forsøke. Han skrev ned en historie fra Edens hage, om hvordan dyrene fikk navn, samt en liten regle om den sleipe slangen i paradis.
I to år har han brukt all fritiden på fortsettelsen.
– Jeg har hatt det fantastisk morsomt, røper Tindberg, som fikk selskap av de to sønnene i arbeidet. Magnus Tindberg har illustrert boken, som også inneholder et knippe nyskrevne sanger, deriblant Slangesangen, som Peter Tindberg har tonesatt.
Hør Svein Tindberg lese fra barnebibelen. Video: Erlend Berge
Har alt
Som i originalen, blir Adam og Eva lurt av slangen – de spiser av den forbudne frukten på treet.
Dermed er det duket for spenning av kosmiske dimensjoner på de neste 200 sidene.
– Disse historiene har jo alt. Fra den største dramatikk til de mest stille og betagende historiene. Det er viktig å lese for barn, men det er ikke mange bøker som er bedre enn Bibelen, mener Tindberg.
– Hva var vanskelig med å formidle bibelhistoriene?
– Det gamle testamentet har en del grusomme historier, som du må velge om du vil ha med eller ikke. Skal Abraham ofre sønnen sin? Eller skal Gud utrydde hele menneskeheten i fortellingen om Noas ark? Når det gjelder Det nye testamentet, handlet det om at jeg følte meg mer ufri til å formidle. Det gamle testamentet er så lenge siden, det er legendestoff, som jeg følte meg fri til å fortsette å skrive på. Men det nye testamentet ligger nærmere i tid og nærmere meg trosmessig. Jeg har en så stor respekt for det. Jeg klarte å frigjøre meg til å fortelle først i det jeg begynte å tenke «behøver det være forskjellig?».
LES ANMELDELSE: Bibelen fra bestefars fang
Legende
De tre vise menn ble nøkkelen til å fortsette. Historien om dem er et eksempel på at legendematerialet ikke tok slutt med det nye testamentet, mener forfatteren og skuespilleren:
– Det er i tradisjonen at vi har gjort vismennene til konger. Men i dag er dette en del av vår tro, og slik skal det være. Gud har rygg nok til å bære at vi forteller dette videre på våre måter, mener Tindberg, og sier han med det perspektivet lyktes å skrive historien om Jesu fødsel.
– Lenger turde jeg ikke. Da jeg skulle møte Jesus som voksen, måtte jeg ta en pause.
I pausen skrev han et julespill for barn, som også er trykket i boken. Det ble et bestemt fortellergrep som gjorde det mulig å ta resten av historien i mål:
Bål i natten
– Det er på en måte lett å formidle Jesu undre og helbredelser til barn, men hvordan formidle storheten i tankegodset og talene hans? Og hva er selve kjernen av dette? Det måtte være noe rundt Bergprekenen og saligprisningene. Jeg har selv stått i den gressbakken over Genesaretsjøen som sies å være plassen der Jesus holdt Bergprekenen. Plutselig så jeg for meg tusenvis av mennesker som hadde samlet seg der kvelden før Jesus skulle tale, som møtes fordi de trenger ett eller annet fra denne mannen: Noen er nysgjerrige, fordi de har hørt han er en fantastisk forkynner, noen er der for å takke, fordi Jesus har helbredet barna deres, og mange, mange er der i håp om å bli frisk fra en eller annen sykdom.
Rundt et av bålene i natten, lot Tindberg noen kjente skikkelser møtes.
– Den ene er datteren til Jairus, hun som Jesus vekker fra de døde. Den andre er gutten med epilepsi. De to blir mine hovedpersoner som tar oss videre, fordi deres familier følger etter Jesus, noe som slett ikke er usannsynlig.
Barneøyne. De to barna møter så den blinde Bartimeus, og jenta i brødunderet, som Tindberg har gitt navnet Cora og som bor i Jerusalem. Slik tar de fire barna leseren med helt inn i påskefortellingen. Det er gjennom barnas øyne vi får høre om hendelsene i Jerusalem.
– Du sier gutten med epilepsi. Markusevangeliet sier han var besatt av en ond ånd. Må barn beskyttes mot påstanden om at det finnes onde ånder?
– Beskrivelsen av det som plager gutten er lik den beskrivelsen av epilepsi som du vil finne i legevitenskapens håndbøker. Min kone er familieterapeut, og møter ofte familier som sliter fordi et barn skiller seg ut. En måte å behandle dette på, er å si at hele familien er blitt angrepet av et problem, i stedet for å la barnet bli problemet. Det er i strid med hvordan vi ofte ser på sykdom, som noe du har et slags ansvar for selv. Jeg tror at Jesus er en svært moderne helbreder når han snakker om onde ånder. For han sier akkurat det, at dette mennesket har ikke noe skyld.
Kjempene
Tindberg er klar på at bibelteksten ikke følges slavisk. Det gjelder særlig Det gamle testamentet. Et eksempel er kjempene. «Det var kjemper på jorden i de dager,» står det i en enkelt setning i Første Mosebok. Hos Tindberg blir de en avgjørende ingrediens i fortellingen om Noas ark. Alle hater kjempene, unntatt slangen. Og menneskene klarer ikke å stå sammen mot dem når de stjeler maten deres. I stedet begynner menneskene å stjele fra hverandre. Jorden er full ondskap. Når Gud til slutt rydder opp med en gigantisk flom, dør kjempene. At menneskene utryddes står det ikke hos Tindberg.
– Jeg påberoper meg jo ikke å være teolog, men det blir på en måte det jeg blir. Jeg har gjort mange, mange valg underveis, og noe har jeg utelatt fordi jeg synes ikke barna trenger å bli fortalt det.
– Et punkt der teologene er uenige, er knyttet til hvordan man skal forstå oppstandelsen. Hvordan har du tenkt, når du her følger Lukas tekstnært?
– Jeg synes ikke jeg bare kunne slutte boken med å si «det kan ha vært sånn», «eller det kan ha vært sånn». Det kan du heller møte senere i livet. Her valgte jeg å følge Lukas. Etter at Jesus sto opp, trenger jeg ikke månedsvis der det ikke skjer noe. Men noe av det mest fantastiske med Det nye testamentet er nettopp at det helliggjør tolkning. Fordi jeg er teatermenneske, så ser jeg at det i Det nye testamentet er fire fortellere som forteller på fire forskjellige måter – ofte helt i strid med hverandre. Det betyr at det er lov å tro på forskjellige måter, sier boken. Det er frigjørende.
Guds pust
– Hvilket gudsbilde er det viktig for deg å formidle?
– Jeg føler meg ikke som en misjonær, jeg vil ikke presse mine meninger på andre. Men jeg mener vi bør kjenne historiene. Og kanskje, jo mindre kristendommen er present i dagliglivet vårt, jo viktigere blir det å finne nye måter å formidle dem på til barn. Og hvis du spør etter gudsbildet, så ligger nådebegrepet der som en elv gjennom Bibelen. Jeg skriver i en liten faktaboks at det å puste også kan hente å ånde. Gud åndet liv inn i Adam og Eva. Og den pusten kalles «Den hellige ånd». Hva er Guds pust? Jo, det er nåden, det er den som omgir oss. Den håper jeg ånder gjennom denne boken.
Tindberg tar selv en pustepause.
– Men jeg mener jo også at disse historiene er geniale historier til å ta opp vanskelige tema med barn. Du kan ikke fortelle om en fyr som blir spikret til et kors uten å ha mot til å snakke om døden.