Nå går Lila Abu-Lughod i rette med retorikken:
– Hvorfor er vi egentlig så opptatt av at muslimske kvinner bruker sjal? spør professoren ved Columbia-universitetet i New York.
– Vi har skapt en radikal kontrast mellom «de undertrykte muslimske kvinnene» og «de frie vestlige kvinnene». Men mens vi diskuterer hodeplagg, glemmer vi at kvinner over hele verden deler mange utfordringer – utfordringer vi burde stå sammen om å løse.
Korstog
Abu-Lughod har jobbet med kvinnespørsmål i den arabiske verden i flere tiår, og er i dag en av de mest leste og siterte antropologene i verden. Nå er hun norgesaktuell. Denne uken har hun holdt foredrag på Litteraturhuset i Oslo og i Bergen. Tittelen er «Muslim women and the Politics of Choice», undertittelen er «Do muslim women need saving?» – må muslimske kvinner reddes.
For ifølge forskeren har det de siste tiårene gått et moralsk korstog over verden, et som har handlet om å «redde» muslimske kvinner.
Det var kanskje Laura Bush som sa det mest treffende etter 11. september: «Krigen mot terror er også en kamp for kvinners rettigheter og verdighet».
Og dette argumentet, altså ideen om at de muslimske kvinnene er undertrykte og må hjelpes, har samlet folk på alle politiske fløyer: Fra de politisk mest konservative til de mest liberale feminister. Det har vært brukt til å begrunne alt fra militære invasjoner til bistandsmidler. Men ifølge Abu-Lughod inngår argumentet i en større fortelling, der deler av verden forstås som en slags historieløs størrelse, en middelaldersk verden som må reformeres.
Dét til tross for at det ikke er fryktelig lenge siden ting så ganske annerledes ut.
– Tenk bare på dokumentarfilmen The beauty academy of Kabul, påpeker hun.
LES MER: Fremmer feministisk islam
Røykende kvinner
Filmen er fra 2004, men åpner med scener fra 1960-tallet. Her vises kvinner i ermeløse topper, som røyker og danser. Et ligende bybilde ville man funnet i Iran på samme tid. Moderniseringsreformene til sjaen innebar faktisk at kvinner ble forbudt å bruke sjal i det offentlige rom.
– Dette var samtidig som reformer ekskluderte store grupper i befolkningen, grupper som i sin tur opplevde revolusjonen i -79 som en befrielse, sier hun.
– Det som bekymrer meg, er hvordan vi i dag glemmer alle de historiske og politiske dynamikkene som har produsert den situasjonen vi står i. Og det bekymrer meg at vi glemmer at det faktisk finnes en lang feministisk historie i de regionene som vi i Vesten setter oss fore å «opplyse».
LES KOMMENTAR: Den muslimske feministen
Stereotypier
Abu-Lughod har jobbet spesielt med Egypt. Her har det vært betydelige bevegelser som har jobbet med å forandre kvinners situasjon.
– De var reformister, noen kalte seg feminister, andre sa det ikke selv, men kunne godt kalles feminister. Men i Vesten er deres bestrebelser siden blitt fullstendig ignorert, og vi har i stedet skapt oss et stereotypisk bilde av muslimske kvinner som mangler all mulighet til å påvirke sin egen situasjon.
Hun mener hodeplagg-debattene er betegnende:
– Man antar at hvis kvinnene hadde et valg, ville de ikke brukt hijab. Og samtidig er det avgjørende for kvinnene som bruker hijab å understreke at de har et valg.
Men hvilke valg har vi egentlig? Det er spørsmålet Abu-Lughod håper å få også et norsk publikum til å tenke over. Og hun peker på forbipasserende hvite, norske kvinner:
– Har de virkelig valgt å gå i trange jeans? Eller har de underkastet seg moteindustrien? Jeg ønsker å stille spørsmål ved hvilke valg vi har, og hva vi mener når vi snakker om valg. Ja, vi har alle noen valg. Men vi har også rammer.
LES OGSÅ: Mer religiøse med likestilling
Nytolkes
En av de mest interessante debattene i dag, mener hun foregår blant troende muslimske kvinner. Forskerne kaller dem «islamske feminister», fordi dette er grupper som er opptatt av at islam må nytolkes for å gi rom for kvinneperspektiver.
– De er opptatt av at de ikke skal låne vestlig feminisme, men snarere se til egen tradisjon. De sier at islam alltid har forandret seg, men at det finnes noen grunnleggende premisser i islam om rettferdighet og likhet foran Gud, og som i dag kan transformeres til kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønn.
Mange muslimske kvinner har brukt en idé om en «ekte» islam til å avvise praksiser som tvangsgifte og omskjæring av kvinner som kulturelle avarter. På den annen side har mange nytenkere lett blitt avvist som perifere, som om de ikke representerer ekte islam. Abu-Lughod mener det er mulig å komme forbi denne debatten, og viser til sin kollega, antropologen Talal Asad, som snakker om «diskursive tradisjoner».
– Ideen er at det finnes mange argumenter, som alle går til- bake til de samme kildene. Og det er dette som forener muslimer: At man har samme kilder, men at det er mange ulike måter å tolke dem på. Det er en nyttig måte å se det på, som til og med kanskje kunne fungere for kristne.
Guddommelig kilde
– Mange religiøse vil vel føle dette truende, fordi de er opptatt av sannhetsspørsmålet?
– Ja, men islam har gjennom århundrene alltid vært fortolkende. Islam har ingen autoriteter, ingen pave, du har juristene som har tolket hva tekstene skal ha å si for levesettet. Og hva de islamske feministene i dag sier, er at det er vår tur til å fortolke. Spørsmålet er selvsagt hvilken autoritet de har, men jeg tror mange kvinner faktisk lytter til dem, fordi de lever i dagens verden, men samtidig ønsker å være troende. De snakker ikke om «den sanne islam», men de sier at det finnes en guddommelig kilde der kvalitetene ved menneskelivet er gitt, hvor vi kan hente ut ideer om rettferdighet og likhet.
