Tror på enhetens mirakel

Forfatteren og retreat-lederen mener samfunnet vi i dag ferdes i, bygger på å vise hvor rett den enkelte har, og at vi derfor må finne et rom hvor vi kan innrømme at også andre kan ha rett, og at vi kan ta feil.

– Andres smerte er også vår smerte. Derfor må vi prøve å lege den andres sår i oss selv. Med det mener jeg at vi bør føle et ansvar for å ha den andres tradisjon, teologi og erfaring som utgangspunkt før vi gir vårt eget bidrag. Det vil gi oss et større Guds lys, fra andre mennesker og andre kirker, i livene våre.

Smertefullt

Den svenske pinse­vennen henter inspirasjon fra både katolsk og ortodoks tradisjon. Han er mest kjent for sine bøker om urkirken og tidlig kristendom, som også setter sitt preg på retreat-samlingene på ­Bjärka-Säby i Sverige, hvor han har sin base. Neste sommer veileder han et samlet norsk ­bispekollegium under en retreat­samling i Assisi i Italia.

Nå er han aktuell med boken Å elske sin nestes kirke som sin egen.

– Det høres nesten like vanskelig ut som å elske sin neste som seg selv?

– Ja, det kan være både smerte­fullt og vanskelig. Det innerste i Gud er kjærligheten, mens det innerste i kjærligheten er smerten. Derfor er kjærlig­hetens vei alltid den vanskeligste. Likevel har vi ikke noe valg, vi må gå den veien, sier 58-åringen.

LES OGSÅ: 'Når noen kaller seg selv åndelig leder, bør man ta noen steg tilbake og stille spørsmål'

Et helhjertet ja

Han minner om at enhver fornyelsesbevegelse­ nesten alltid har startet som en økumenisk bevegelse.

– Utgangspunktet har ofte vært et helhjertet ja til Jesus, men så har det likevel gått galt for flere av dem.

– Hvorfor har det gått galt?

– Mye fordi man har sluppet inn nedlatende holdninger til andre, også til andre menigheter, i fellesskapet sitt.

Endring

Man skal ikke mange årtiene tilbake før pinsebevegelsen, som Peter Halldorf vokste opp i, og fremdeles er en del av, distanserte seg kraftig fra den katolske kirken, men også fra protestantiske kirkesamfunn.

– Ting har endret seg, og blitt mer forsonende. Mye takket være de kirkelige understrømmene, hvor kristne kommer hverandre i møte og forenes – og gjenkjenner Kristus i hverandre. Man er blitt flinkere til å lytte enn å finne ut hva man må ofre.

LES OGSÅ: Hun brukte livet på å løfte fram andre – fikk hederspris

Troens grunnfjell

Halldorf mener den økumeniske bevegelsen Korsvei er et eksempel på det siste.

– Den norske retreatbevegelsens «far», Edin Løvås, har vært en viktig veileder for meg. Den mer offisielle økumeniske ­dialogen, synes jeg har vært mer to skritt frem og ett tilbake.

– Kan det for noen gå på troen løs å skulle tilpasse seg andres menigheter slik du oppfordrer til?

– Jeg tar ikke lett på troens innhold. Den apostoliske og den ­nikenske trosbekjennelsen 
må være grunnfjellet. Men ­deres oppgave var ikke endelig å 
definere troen, men å avgrense den mot misforståelser. For meg er det viktig å avgrense misforstå-
elsene som er oppstått mellom kristne og de ulike­ kirkesamfunnene.

– Støtter du Grundtvigs «først menneske, så kristen»?

– Jeg vil heller si det slik at jeg ikke ønsker å skille det åndelige og det menneskelige.

Har ikke mandat

– Er du enig med din norske kollega Jens Petter Jørgensen, som har sagt til Vårt Land at han tror det er mange­ veier til Jesu hjerte?

– Det er jeg helt enig i. Men det er bare én vei til Guds hjerte.

Pensjonert biskop Tor B. Jørgensen har sagt at han forlengst har sluttet å forkynne om fortapelsen. Hva mener du om dét?

– Ingen mennesker har mandat til å fastslå at verken alle mennesker blir reddet, eller at noen går fortapt.

Når Peter Halldorf veileder mennesker under ­retreatsamlinger, handler det for den svenske forfatteren og forkynneren mest om at ulike mennesker foretar en felles vandring til et sannhetspunkt.

LES OGSÅ: Iver Kleive hadde ikke spilt orgel hvis det ikke var for Jesus Kristus

Lave terskler

– Retreatene har lave terskler og et sterkt sentrum hvor man ikke tar stilling til lære, men ber og mediterer over evangeliet. Når vi erfarer Gud, så ledes vi nærmere sannheten, hva den enn måtte innebære.

– Kan også retreat bli en trosprestasjon?

– Det fine med retreat er at den ikke gir noen sjansen til å være det minste mer åndelig enn andre. Som klostersøsteren uttrykte­ seg da gjesten kom: «Du trenger ikke be, det gjør vi for deg.»

– Dette virker fjernt fra pinsevennenes tradisjonelt sett sterke vektlegging på tungetale?

– Som pinsevenn har jeg tatt lærdom av hvordan fokuset på tungetale har skapt låsninger, og for noen blitt noe en må gjøre. Bønn er ingen aktivitet, men en dimensjon som er nærværende hele tiden.

Falske profeter

Når det gjelder menigheter hvor det stadig også blir bedt om å gi pengegaver til egen drift, minner Halldorf 
om at nettopp dét kom til å utgjøre et viktig kriterium for å teste troverdigheten i den første kirken.

– I Didache, et anonymt kristent skrift fra omlag år 100, ser vi at man helt fra apostlenes tid vurderte en forkynners åndelighet ut fra hans holdning til penger. Begjærte han penger, var han en falsk profet.