– De siste månedene har jeg fått stadig større motvilje mot å følge med på nyhetene. Med troppeforflytninger, tiltagende rasisme og klimakrise, er det som om dommedagsuret tikker seg stadig nærmere midnatt, sier Rolf Wallin.
Komponisten har en knapp time før hovedprøver på sin første opera, på hovedscenen i Den norske opera og ballett. Han sier han har et slitent hode, at ordene ikke strekker til. Noe som også er utgangspunktet for Wallins opera. Menneskets søken etter perfeksjon – etter en gudelik tilstand der språk blir overflødig.
LES OGSÅ: Lærevillig teknologi
Forbedre mennesket
– I en tid der vi ser ut til å stå på randen av selvutslettelse, finnes det de som leter etter menneskehetens overlevelse i en symbiose av nanoteknologi og tukling med gener. Hvor går grensen – hvor stopper mennesket, og hvor begynner maskinen? Det er noe av det vi undersøker i Elysium, forteller Wallin.
Fra Wallin for første gang ble spurt om å komponere for Operaen, har det gått tolv år. Ideen om å lage en opera om transhumanisme – ideen om å forbedre menneskehetens kår gjennom vitenskaplige midler – kom i samtaler med Simen Svale Skogsrud.
– Simen er et renessansemenneske. Han er romanforfatter, designer, programmerer og mer til. Da vi begynte å snakke om transhumanisme var det fortsatt et tema forbeholdt spesielt interesserte. Siden har det blitt noe det snakkes seriøst om. For å få fram paradoksene som ligger i menneskets ønske om å være Gud, engasjerte vi en britisk dramatiker som ikke er redd for kontroversielle tema – Mark Ravenhill, for å skrive librettoen.
MØT TRANSHUMANISTENE I DRAMMEN: Ateistene som tror på evig liv
Kysse universet
I Elysium finnes det kun 40 mennesker igjen på jorden. Resten av menneskeheten har fått installert en datachip som gir dem et språk som høres ut som sfærisk musikk, og som gjør at de kan kommunisere tanker, sanseopplevelser og emosjoner på et nivå som er umulig for mennesker. Krig og stridigheter har derfor opphørt.
– Én gang i året møtes de transhumane for å overvære en oppsetning av Beethovens eneste opera, Fidelio. Den blir framført av disse siste 40 menneskene av kjøtt og blod. Den sentrale konflikten utspiller seg idet én transhuman og én ordinær kvinne, opplever en gjensidig tiltrekning. Det perfekte lengter mot det imperfekte og omvendt, forteller Wallin.
Referansene til Fidelio er ikke tilfeldige. Beethovens opera omtales som en av de første opprørsoperaer og som et konsentrat av opplysningstidens idealer. Friedrich Schillers Ode an die Freude klinger også i bakgrunnen. Der Schiller og Beethoven lengter etter å kysse hele verden, lengter Wallins karakterer etter å kysse hele universet.
LES OGSÅ: – Transhumanismen er menneskefiendtlig ønsketenkning
Motstridende krefter
– Musikalsk har jeg aldri tatt i bruk så mange uttrykk som i Elysium. Til opera å være, er det nok også et svært dynamisk uttrykk. Her er det hvisking, snakking, og mer uttalt dramatisk vokal – i tillegg til de transhumanes sfæriske kor. Delvis skriver jeg som for film – for at musikken skal understøtte handlingen. Delvis bruker jeg den gode melodien. Det hele ispedd fragmenter av Beethoven.
Om menneskeheten oppnår frelse eller total undergang er opp til den enkelte tilskuer å avgjøre. Wallin er ute etter å undersøke de motstridende krefter som settes i sving på terskelen til store endringer.
– I møte med enhver stor omvelting, vil det være de som advarer og de som er, bokstavelig talt, hellig overbevist om at det er det riktige. I retrospekt er det lett å tenke at de som ville opprettholde slaveriet, eller som var motstandere av allmenn stemmerett, var monstre. Så enkelt er det ikke. Da jeg arbeidet med Elysium spurte jeg: «På hvilket punkt ville jeg selv blitt reaksjonær? Når vil jeg som et liberalt, framskrittsvennlig menneske si: Dette er mot naturen, mot Gud?»
I Wallins tilfelle nærmer vi oss en grense med transhumanisme.