Nyheter

Ateistene som tror på evig liv

Noen ateister 
håper på frelse fra døden. 
Nå organiserer 
de seg i Norge. Målet er et eget livssynssamfunn.

– Jeg heter Hannes Sjöblad, og jeg er født 69 år før singulariteten.

Mannen som presenterer seg er i slutten av 30-årene, men kan tas for å være ti år yngre. Han er velkledd, velartikulert og sympatisk, og forteller at han er kommet fra Stockholm for å være med på treffet.

13 ansikter ser på ham og sier hei. De fleste vet hvem han er. De vet også hva han mener når han snakker om singulariteten.

Det er et tidspunkt. Et år null for transhumanister. Sann­synligvis skjer det i 2045, tror de. Da vil menneskeheten i ­realiteten ha greid å gi seg selv evig liv. Helt uten overnaturlig hjelp.

Klar agenda. Ved bordhjørnet sitter transhumanist Arild Balog­ (33) og lytter når de andre presenterer seg. Balog er drammenser, prestesønn og arrangør for treffet, som i utgangspunktet bare­ skulle være et møte mellom­ Vårt Land og noen av Balogs trosfeller.

Arrangementet ble annonsert på Facebook, der det ble oppdaget av lederen for Människa+, den transhumanistiske organisasjonen i Sverige. Der har de ukentlige treff og blir stadig mer synlige i svenske medier. Ifølge dem selv sympatiserer tusenvis av svensker med dem.

Sjöblad bestemmer seg for å dra til Drammen.

Når han setter seg på flyet har han en klar agenda: Dette skal bli mer enn bare et treff mellom noen transhumanister og avisen Vårt Land. Tiden er inne for å starte Människa+ i Norge.

Uavhengighet. På organisasjonens svenske nettside ligger ­informasjon om hva transhumanisme er: En bevegelse som vil «anvende teknologi for å forbedre og øke menneskets mentale og fysiske egenskaper».

Spør du hvorfor «singulariteten» er så viktig, er du ved kjernen. Helt konkret er 2045 tidspunktet da computerhjernen ifølge transhumanistene vil passere menneskehjernen i kapasitet og potensial. Da vil det være mulig å laste opp den menneskelige hjernen – det vil si hele menneskets personlighet – til en datamaskin.

Fra det samme tidspunktet vil mennesket være uavhengig av sin egen kropp. Når teknologien etter hvert gjør det mulig å dyrke en ny kropp, kan de flytte inn i den. Dersom løsningen blir å reversere aldringen i den gamle, kan de bare flytte tilbake. Poenget er uavhengigheten av det fysiske. Det gjør evig liv mulig.

'Joint project'. Når Arild Balog ankommer restauranten La Vid­a i Drammen, er han ikke helt forberedt på et formelt møte.­ Han ønsker gruppen velkommen, men må ha en liten røykepause før han kan gå videre. Svensken tar raskt styring.

– Vi har skrivit en liten agenda på nätet, ikke sant, Arild? sier han på svorsk.

– Eh ... Det var vel du som skrev den? svarer Balog.

– Alt her er «joint projects». Hvis ikke noen har andre ideer,­ kan vi begynne med å følge agendaen, sier svensken og møter­ ingen protester.

– Da kan jeg ta introduksjonen!

Det er en annen av studentene som har tatt ordet. Han vil ikke si navnet sitt, men kaller seg «Rethink Everything». Mannen har tilbudt seg å gi en kjapp gjennomgang av trans­humanismen, men innser at emnet­ er stort. Tidsdilemmaet løses ved å snakke dobbelt så fort.

Med et forbløffende ordforråd forteller «Rethink» om det «kosmo-evolusjonære narrativet» menneskeheten er plassert i. Den naturlige seleksjonen ­erstattes av teknologisk kontroll over naturen.

Basiskunnskap. De andre lytter oppmerksomt når studenten forklarer at det transhumanistiske prosjektet også er å fjerne lidelse i hele biosfæren ved hjelp av både genteknologi og farmasøytisk vitenskap. Angst, depresjon og aggresjon kan fjernes og ekstra lykke kan legges til, forklarer han. Dessuten kan hele mennesket forbedres, i særdeleshet hjernen. Det kan skje ved å operere inn hjernestyrte implantater med spesielle egenskaper som hurtighet og hukommelse.

– I virkeligheten har det alt startet. På armen har jeg en smarttelefon som gir meg 120 evner jeg ellers ikke ville hatt, 
sier mannen og viser smart­telefonen som er festet med en stropp.

Når han er ferdig, ler gruppen, men ikke fordi budskapet høres ut som science fiction. Dette er «basic» transhumanisme.

– Nå kan du trekke pusten, sier­ en mann som opprinnelig er fra Narvik.

– Jeg har en masse nano­roboter i kroppen som gir meg konstant oksygen-supply, så jeg kan snakke sånn­
i flere timer, svarer 
Rethink Everything.

– Eh. Var det ironisk ment?

Han smiler overbærende.

– Ja. Jeg har ikke det.

Nettverk først. «Ordförare Sjöblad» tar over igjen. Han forklarer at det er forskjell på folk i den transhumanistiske «kirken». Ikke alle er teknologi­nerder.

– Noen er opptatt av de filosofiske og etiske aspektene ved framtidens teknologi. Andre er opptatt av helsesiden, muligheten til å leve lenger og være friskere. Og noen er opptatt av å tjene penger på noe bra.

Til sammen utgjør disse «noen» ganske mange tusen etter hvert. Sjöblad er overbevist om at enda flere sitter på sidelinjen og følger med. I mars fortalte Huffington Post at noe er i ferd med å skje i miljøet. De nye transhumanistene er ikke bare nerder, men har alle mulige bakgrunner. Ikke alle er ­ateister heller.

De kan ikke lenger overses. Og synlighet gir makt.

Hannes Sjöblad renser stemmen og kommer til poenget.

– Så var det en mulig beslutning om å etablere et nettverk eller en organisasjon. Hva tenker dere? sier han og ser ut over den lille forsamlingen.

Livssynssamfunn. Blant dem som tar ordet, er Ole Martin Moen. Den homofile filosofen og religionslæreren­ er Norges mest kjente trans­humanist. Han framstår som så sympatisk at selv en konservativ indremisjonsfamilie ville ønsket ham velkommen som svigersønn.

Han sier at et nettverk – uten styre, referater og alt det andre kjedelige arbeidet – er en god idé.

– Men på sikt bør vi ha som mål å starte et livsynssamfunn. Da blir vi markert som et ­alternativ til Human-Etisk Forbund. Vi blir en instans som blir hørt, som støtter medlemmene og ­informerer myndighetene om hva medlemmene ønsker, sier han.

De andre er enige. Nettverk først, så noe mer. Arild Balog sier ja til å drive lokalarbeid i Drammen. En av de fire kvinnene tar på seg oppgaven å samle folk i hovedstaden. En tredje ønsker å starte en studentgruppe.

– Dessuten er det en fordel om dere har en nettside, sier Sjöblad.

– Jeg eier tilfeldigvis domenet menneskepluss.no, sier Ole Martin Moen. Sjöblad svarer at det norske nettverket gjerne kan bruke de tekniske løsningene til den svenske nettsiden.

Signering. Det blir høytidelig da Sjöblad reiser seg og sier at det finnes mennesker over hele verden som akkurat nå er opptatt av det som skjer på denne restauranten i Norge.

– Og siden vi snakker om tro: Det finnes en tekst, ikke sant, Arild?

Arild Balog reiser seg og kremter. Han leser den trans­humanistiske erklæringen, opprinnelig skrevet i 1998 av en samling forfattere. Den handler om overvinnelse av aldring, kognitive begrensninger og ufrivillig lidelse, samt det at man er låst til planeten Jorden. Men den handler også om betydningen av å være på vakt mot at viktige verdier forsvinner underveis.

Etterpå signerer alle dokumentet med navnetrekk og fingeravtrykk. Det vil si, ikke alle: Rethink Everything nøyer seg med pseudonymet og dropper fingeravtrykket.

– Jeg vet ikke om det vil være representativt for mitt DNA i framtiden, sier han.

– Du passer på identiteten din?

– Ja, på den måten at jeg ikke antar en statisk identitet. Jeg er en prosess, ikke en person, ­sier han.

Fysisk. Et av parene, Ken ­Vanis og Henrikke Andresen, begge studenter, holder sammen hele kvelden. Vanis sier at den sterkeste drivkraften hans er ­ønsket om livsforlengelse.

– Jeg tror de fleste transhumanister synes dette er viktigst.

– Hvor gamle er de første som kan ha håp om å fortsette å leve?

– Ifølge enkelte går grensen ved dem som er om lag 50, svarer Vanis.

– Det gir svaret på hvorfor pensjonerte livssynshumanister som ­Levi Fragell kjemper for aktiv dødshjelp i stedet?

– Jeg håper ikke det er årsaken. Selv ville jeg ønsket å være en del av dette, også om jeg ikke var blant dem som fikk leve så lenge jeg vil, svarer ­Vanis.

Han legger armen rundt ­kjæresten, som tar hånden hans.

– Har dere tenkt på at forplantning blir overflødig i deres framtidsvisjon? Er dere klar for et ­platonisk forhold?

De to ser på hverandre. Ken sier at «det ikke er sikkert at det er nødvendig med så mange nye mennesker».

– Det er ikke nødvendig å fjerne­ de gode sidene ved livet, selv om du ikke har bruk for dem, slår han fast.

Evighetslengsel. Prestesønnen Arild Balog er på vei bort i baren da Vårt Land stopper ham. Han mener det er fullt mulig å være kristen og transhumanist.

– Men selv har jeg gått bort fra kristendommen, presiserer han.

– Hvorfor vil du leve evig?

– Jeg vil bare leve lenge nok. Til jeg er «gammel og mett av dage».

– Er du aldri redd for at teknologien utvikler seg ut av kontroll?

– All teknologi kan bli misbrukt. Man får bare gjøre sitt beste for å motvirke det. Jeg er for transparens. Det vil gjøre muligheten for misbruk mindre, sier Balog.

Universelle lengsler. Som religionslærer ved Universitetet i Oslo er Ole Martin Moen mannen til å svare på spørsmålet om hvorvidt religion er et hinder for å være transhumanist.

– Jeg tror mennesker er likere enn vi ofte tror. Våre grunnleggende håp og lengsler er universelle. Vi ønsker en framtid der man ikke går fortapt, der livet er godt og man kan leve sammen med sine kjære. Det er ikke rart at kristendommen holder fram dette som målet i det hinsidige, sier han.

– Dessuten har vi noen felles referansepunkt. De kristne drar til himmelen, noe som ligner på den transhumanistiske ideen om å bli uploadet til en computer, legger han til.

– Er transhumanisme det kristendommen ville vært om den ble til i 2045?

– Kanskje. Det er mye den samme drømmen. Noen kristne anklager humanetikerne for å være tørre og akademiske, at de har ikke troen, håpet og kjærligheten. Alt dette har transhumanismen, sier han.

Han synes det er «snodig» dersom kristne skulle tolke transhumanismen som noe negativt.

– Kristne vil også bruke teknologi, som briller, medisinske implantater, og klær, for den saks skyld. Hvorfor skulle de ikke være transhumanister, da? spør Moen, som har en utvei dersom han likevel ikke kan uploades i 2045. Når han dør skal han fryses ned i nitrogen. Da kan han vekkes opp når teknologien kan gjøre ham levende igjen.

Det håpet har ikke Arild ­Balog.

– Hvor skuffet blir du hvis du blir gammel og teknologien ikke har greid å gi deg evig liv, Balog?

– Life’s a bitch, and then you die. Skjer det, så skjer det, svarer 33-åringen.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter