Spiller hovedrollen i livet

Omtrent slik tenker jeg etter urpremieren på Ingun Bjørnsgaards «Golden Fleece». Den norske, toneangivende koreografen åpnet sesongen på Dansens Hus med denne danseforestillingen torsdag. Den ga stoff til ettertanke, om man lot seg lokke inn i de nokså abstrakte scenene.

Levende musikk

Med utgangspunkt i et dunkelt scenerom, der tre skikkelser står i langsom uro mens dype, tunge, elektroniske lyder støter ut av høyttalerne, utfolder hun sitt verk. Det blir mer fart og intensitet etter hvert. Og musikken flytter inn på scenen i form av fiolinisten Karin Hellqvist. Hun framfører der og da nyskrevet musikk av Henrik Hellstenius. Hans tonespråk klinger fortrolig sammen med eldre komponister som Paul Hindemith, og Hellqvist behersker de krevende variasjonene i dette atonale verket med trygghet og følsomhet. Både de aggressive, nærmest hakkende buestrøkene, og lyse, skjøre toner som sender den reneste tåkedis ut i rommet skaper et sterkt nærvær.

Uro

Den er kjølig, denne musikken, gir ikke løft og dybde, og heller ikke hvile, men holder oss i en vibrerende uro. Slik også danserne gjør. Selv om forestillingen rommer både enkelte vakre partier, og noen som kaller på smilet, utgjør et stort alvor hovedstemningen. Ikke så rart kanskje, når man blir fortalt at skaperne har hatt myten om Medea og Jason fra gresk mytologi i tankene.

I den greske myten bobler det av begjær, hevn, trollskap og mord. Medea, som har både guder og troll blant sine forfedre, hjelper Jason, argonautenes leder, å få tak i «gullulla» (derav danseverkets tittel «The Golden Fleece») som faren hennes eier, gifter seg med Jason, og drar av sted. Senere dreper hun de to barna sine, som hun fikk med Jason, for å hevne seg på ham da han forlater henne for en annen kvinne. De sparte ikke på virkemidlende, de gamle grekere.

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

Gullhåret

I Bjørnsgaards danseforestilling går det ikke voldelig for seg, men det tunge alvoret ligger merkbart under det hele og scenografien er ren og enkel, med et gjennomskinnlig, hvitt gardin på siden som det mest iøyenfallende grepet. Lange partier er nokså stillestående og konturløse. Heldigvis sprekker det opp i noen lysere glimt her og der. Det er helt nødvendig for at vi ikke skal synke sammen i motløshet. Det er befriende når den kentaurlignende skikkelsen kommer inn, spankulerer rundt på scenen med høye hæler på «hovene» og steiler. Og slenger på sin lange, lyse «man» – er det selve gullhåret?

Et annet oppkvikkende grep tas når en av danserne kommer hoppende som en spenstig frosk inn blant de andre, som beveger seg omkring litt på måfå. Hun vekker først bestyrtelse, men etter kort tid ser vi smitteeffekten. I en annen sekvens henger en av danserne over ryggen på en stol, som en livstrett 15-åring.

LES OGSÅ: Tenk om den var litt kortere

Viker unna

Slike små knagger i verket trenger vi for å holde interessen fangen. Midtveis i forestillingen vises det også noen vakkert utformede presentasjoner av hvordan mennesker som inderlig søker hverandre, bare nesten lykkes. For når man nærmer seg, er det som et teflonlag kommer mellom dem, og man viker elegant unna.

Kanskje er vi, som programarket sier om danserne, bare tilsynelatende frie? Er vi egentlig fanget både i tilfeldighet og skjebne, styrt av individuelle drifter og fanget av automatiserte mønstre. Spiller vi egentlig hovedrollen i vårt eget liv?