Kultur

Her er juleskikkene som forsvant

Kappkjøring til kirken og geværskyting på julaften. Juleskikkene på 1800-tallet var annerledes enn i dag. Magnus Brostrup Landstad ville bevare det beste i dem, men styre dem i kristen retning.

Bilde 1 av 3

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Magnus Brostrup Landstad samlet inn juleskikker i en tid der overtro var i ferd med å bli erstattet av kristne verdier. På 1800-tallet fikk vettene fortsatt julegrøt, men korset ble strøket over dørene for å skremme onde makter.

– Landstad har gitt oss mer enn salmeboken. Han var pioner på å samle inn materiale om norske høytidsskikker og hverdagstradisjoner. Uten ham ville kunnskapen om juleskikker og høytidsfeiringer vært fattig, sier folkeminneforsker Ørnulf Hodne.

Tredje bind

Han står bak tredje­ bind i storverket om presten, salmedikteren, folkevisesamleren og nasjonsbyggeren, som har fått tittelen Høytidsskikker og hverdagstradisjon. Den baserer seg på Landstads egen bok, Fra Telemarken – skik og sagn, som ble utgitt i 1927.

– Landstad hadde en respektfull tilnærming til de folkelige tradisjonene. Mange av datidens prester hadde en harselerende og negativ holdning til mange av skikkene som fortsatt var basert på troen på underjordiske krefter. Til forskjell fra dem gikk Landstad inn i de folkelige tradisjonene med tanke på å bevare det beste i dem – men prøvde ­naturlig nok også å korrigere dem vekk fra overtro og betone dem inn mot en kristen kontekst, forteller Hodne.

LES MER: Før i tiden satte de livet på spill for en juletrefest

Landstad forteller at han 2. juledag ble budt på øl av en bonde han var på besøk hos på Bronkeberg. Han avviste den store ølbollen på en uvennlig måte. Han ville ikke være en del av den fordervelige juledrikkingen. Men da han så bondens krenkede uttrykk, angret han. Etter hvert forstod han at dette­ var en innarbeidet tradisjon: Kom presten på besøk i julen skulle han bys på øl.

– Skikken var et tegn på gjestfrihet og velvilje. Landstad lærte av opplevelsen, og klok av skade rådet han sine embetsbrødre i Telemark til å vise samfølelse med folket og de innarbeidede tradisjonene. Men han manet også til måtehold og kritiserte overdreven drikking i forbindelse­ med både høytid og begravelser, forteller Hodne.

Folkeminneviteren beskriver perioden midt på 1800-tallet som en tid der den folkelige overtroen var i ferd med å miste grepet.

– I forbindelse med julaften var det skikk at bøndene gikk ut på trammen og skjøt med gevær. Dette ble til en konkurranse med andre bønder i bygda om å gjøre seg sterkest bemerket i juleskytingen. Her prøvde Landstad å erstatte den bråkete tradisjonen med kirkeklokker som innledning på julen. Skrik og skrål var mye brukt rundt både barsel, høytid og begravelser – det var et middel for å skremme bort onde makter, forteller han.

En annen juletradisjon Landstad prøvde å få bukt med, var kappkjøringen til kirken. Sagntradisjonen rundt disse duellene er grusom. Noen steder utartet dette til at tapet og ydmykelsen endte med manndrap.

Kappkjøringen til kirken var en juleskikk før i tiden.

I julen kokte man melkegrøt – også til de utenfor huset. Landstad forteller at kona på gården «tok et fat grøt – med stort smørøye – og bar det ut til vettehaugen, der hun satte det ved roten av bjørke­stammen».

LES MER: Slik vekker du julesanggleder hos barna

Kjærlighetssymbolikk

– Dette var ren forfedredyrkelse. Alle gårder hadde slike trær som var fredet, og hugget man dem ned, kunne det gå riktig galt. Men Landstad så noe godt selv i dette.­ Han så omtanken som noe positivt, selv om den var fundert på folkelig overtro, sier Hodne.

Mange av juleritene representerte omtanke og godhet, som det å henge opp kornbånd på stabbursmønet til småfuglene.

– I dette lå det også et kjærlighetssymbol – at man skulle påakte og vise omsorg for de minste og svakeste.

Fattig jul – farge­tegning av Knud Bergslien fra sent 1800-tall. Fattigfolk fikk noe ekstra godt i hånden, når de kom på døren i julen. Lot man være å gi, bar man julen ut og tok velsignelsen fra huset.
Fattigfolk fikk noe ekstra godt i hånden, når de kom på døren i julen. Lot man være å gi, bar man julen ut og tok velsignelsen fra huset. Farge­tegning av Knud Bergslien fra sent 1800-talle­t.

LES MER: Julestria var verre før i tiden - dette måtte de gjøre før høytiden satte inn

Renselse

Da Landstad gjorde sine innsamlinger av juletradisjoner (på 1840-tallet), hadde mange allerede fått et kristent fortegn.

– Det var snakk om renselsesprosesser på mange plan opp mot høytiden: Man tok et grundig julebad og vasket i alle kriker og kroker. Husdyrene fikk litt ekstra omsorg, og i huset ble alle stelt like godt med – fra tjenestepike til storbonde. Husfar selv gikk rundt på gården og strøk korset over alle dørene. Her blir det kristne symbolet brukt helt konkret som motvekt mot de underjordiske kreftene som folk fortsatt ikke hadde glemt, forteller han.

– Noen av disse tradisjonene har vi med oss fortsatt. Det at man holdt seg hjemme 1. juledag var jeg vant til, og det at folk ikke skal «bære julen ut» (hvis de ikke får noe servert når de er på besøk) er en skikk det fortsatt refereres til, sier Hodne.

Boken lanseres på Litteraturhuset i Oslo i morgen. Der skal dr. philos. Nina Alnæs fortelle om Landstad som kulturpersonlighet og nasjonsbygger. Hun er også styremedlem i Stiftinga Nasjonalt Landstadsenter som står bak bokverket hun omtaler som et «velfortjent monument» over Landstad.

– Landstad fremstår som en bauta i norsk litteraturhistorie. Hans folkevisesamling er en ­diamant i vår litterære tradisjon. Han viste en dyp menneskelighet overfor kildene, og gir oss en unik innsikt i den tids tenkning og hverdagsliv. Hans varmhjertede respekt ga ham dyp innsikt i den folkelige kulturen, forteller­ Alnæs.

Hun understreker også hans filologiske evner og hans store innsikt i europeisk litteratur.

– Hans lærde kommentarer drar veksler på hans brede, litterære innsikt, og alt han formidlet­ er gjennomsyret av kjærlighet til tradisjonsmaterialet. Som Ibsen-forsker har jeg sett hvor sterkt vår store dramatiker beundret Landstad – og hvor mye han brukte ham som litterær referanse. Ett av Ibsens tidlige dramaer, Olaf Liljekrans, er ­basert på folkevisen som Landstad nedtegnet, sier Nina Alnæs.

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur