Denne uka står blant andre Dana Fuchs, Beth Hart, Hanne Boel, Samanta Fish, Shemekia Copeland, Nikki Hill, Lady J & Her Bada Bing Band og norske Rita Engedalen på scenen på Notodden Bluesfestival.
Samtidig med dagens festivalåpning lanseres også boka Crazy Cryin' Blues – tett på bluesens kvinner.
– Vi har alltid hatt et solid knippe kvinnelige artister på festivalen vår, sier Jostein Forsberg, som har gått i bresjen for Europas ledende bluesfestival siden oppstarten i 1988.
De fleste største bluesartistene har gjestet Notodden Bluesfestival, og kvinnene har alltid vært godt representert.
– Ikke først og fremst for å fylle opp en kjønnsbalanserende kvote, men fordi det er så mange dyktige blueskvinner å velge mellom. De har ofte også en litt annen vinkling til musikken og tekstene sine enn de mannlige bluessluggerne: De spiller annerledes, og de tar opp andre temaer i tekstene sine, mener Forsberg.
Festivalsjefen mener han kan høre det hos publikumsfavoritter som Dana Fuchs og Beth Hart, som begge opptrer under årets festival.
– De er verdige tradisjonsbærere av de eldre og forbilledlige kvinnelige blueskvinnene fra USA.
LES INTERVJU MED DANA FUCHS: – Er du oppriktig, døyver det frykt og smerte
48 prosent kvinner
For Jostein Forsberg var Notodden-konserten med avdøde Koko Taylor, kalt «the queen of blues», et høydepunkt.
– Den eldre damen med den fremdeles kraftfulle stemmen fremstod med verdighet og autoritet, og styrte sine yngre medmusikanter med lillefingeren. Det gjorde et uutslettelig inntrykk.
Festivalsjefen viser til en undersøkelse som viser at 48 prosent av publikummet på Notodden Bluesfestival er kvinner.
– Det skulle bare mangle at det ikke skulle gjenspeile seg på scenene våre også. Her skiller forresten Notodden seg ut, sammenlignet med tilsvarende bluesfestivaler i USA, hvor det sjelden er mer enn én eller to kvinnelige artister på programmet. Hva dét skyldes, har jeg ingen god forklaring på, sier Forsberg.
Sorg og glede
Norges bluesdronning Rita Engedalen er en gjenganger på Notodden Bluesfestival. Avdøde Kristin Berglund var en læremester og god venn av henne, og nå er hun glad for å kunne videreføre arven etter henne.
– Blues er for meg friheten til å uttrykke både sorg og glede. Det er en følsomhet og en smerte i denne musikken. Noen av låtene jeg har skrevet, hadde jeg ikke klart å skrive hvis jeg ikke selv hadde opplevd den smerten.
Artisten, som har én Spellemannpris og tre nominasjoner, har fått to barn.
– Da det ene gikk bort, bestemte jeg meg for å slutte å spille og synge for godt – men jeg klarte det ikke. Det endte med at jeg skrev en privat bønn til datteren min; låten «Hear My Song», forteller Engedalen.
Foruten Kristin Berglund, har også amerikanske Jessie Mae Hemphill mye av æren for at Engedalen fikk mot til å tørre å prøve seg på nye sangstiler, tørre å spille gitar, og stole på egne låtskriverferdigheter.
– Da jeg første gang så Jessie Mae på bluesklubben Ground Zero i Clarksdale; i rullestol med gullkjole og gullkrone, rød leppestift og solbriller, gjorde det voldsomt inntrykk, sier Engedalen, som er på reisefot til Mississippi for å holde konsert sammen med Margit Bakken.
Dominerte bluesmusikken
Kvinnen bak boka Crazy Cryin' Blues – tett på bluesens kvinner, Hilde Marie Lia, er vokst opp på Notodden, hvor hun er lektor ved en ungdomsskole. Samtidig har hun gjort omfattende studier av blueshistorien gjennom en «pilegrimsreise» fra New Orleans i sør, via Memphis og Chicago, og til New York i øst.
– Jeg tar for meg historien fra de første kvinnelige bluesartistene på 1920-tallet, da de dominerte bluesmusikken. De var dyktige, selvstendige, økonomisk uavhengige, tøffe og attraktive damer. De fleste var fargede, i et rasesegregert samfunn, og dermed også undertrykte, både på grunn av hudfarge, kjønn og fattigdom. Men like fullt viktige rollemodeller for andre svarte kvinner, sier Lia.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Forbilder
Hun mener det går en linje fra disse første amerikanske bluesdamene, som opptrådte i alt fra elegante kabaretteatre, dansehaller og klubber i byene til støvete telt på landsbygda, og til dagens kvinnelige bluesartister.
– Det store børskrakket i USA i 1929, og depresjonstida, gjorde at markedet for de svarte blueskvinnene endret seg. Stedene de hadde spilt ble gjerne stengt, og den hvite, kommersielle underholdningsbransjen overtok mye av markedet. Mange av de første kvinnelige blueskvinnene døde fattige, men de ble like fullt foregangskvinner og forbilder for nye artister som Billie Holiday, Big Mama Thornton, Etta James og Koko Taylor, sier Lia.
– Og de er fremdeles inspirasjonskilder for deres arvtakere; dagens blueskvinner som er både fargede og hvite. Også de møter utfordringen med å være kvinne i en mannsdominert bransje.
