Anmeldelser

Lindrende bluesutblåsning

Storesøsterens overdosedødsfall, fikk Dana Fuchs til å døyve smerten og forventningspresset med musikk i stedet for narkotika.

39-åringen fra New York har etter debuten på Notodden Bluesfestival i 2011, vært en av de mest etterspurte artisten blant festivaldeltakerne. Forrige onsdags konsert i Heddal stavkirke, ble utsolgt på et blunk. Under hovedkonserten i Hovigs hangar dagen etter, svettet danset, og sang 5.000 hengivne fans omkapp med kvinnen som i fjor måtte melde avbud til festivalen fordi faren hennes lå på det siste med kreft.

– Det var vondt å se far visne bort. Det har vært mye død rundt meg. En gang var jeg yngst av seks søsken, men nå er vi bare tre igjen: Dan døde for fire år siden, også han av kreft. Dons hjerte sluttet plutselig å slå et par år senere.

Begge ble 49 år. Storesøster Donna hadde tatt en overdose flere år tidligere, mens hun var i ferd med å bygge opp en artistkarriere.

– Det skremte vettet av meg, for jeg var midt oppi det samme misbruket, forteller Dana Fuchs.

Veiskille

Et tilfeldig møte med gitaristen Joe Diamond på en bluesklubb i New York, ble også et veiskille for 19-åringen, som inntil da hadde jobbet på en strippeklubb. Drømmen om å få en artistkarriere ut av sitt helt usedvanlige stemmemateriale, var i ferd med å forsvinne i en tåke av rus, etter gjentatte avslag fra musikkbransjehold.

– Det første jeg spurte Joe om den kvelden, var om bandet hans trengte en vokalist. Om jeg bare kunne få synge litt for ham. Det fikk jeg. Han sa jeg hadde fått et band - hvis jeg lærte meg å bruke stemmen min skikkelig. Stoffmisbruket han helt opplagt skjønte jeg slet med, fikk jeg også beskjed om å slutte med. Jeg greide begge deler, derfor står jeg står på plakaten her på Notodden, smiler sangeren.

Like etter blir hun alvorlig igjen.

– Samtidig vet jeg at jeg ikke hadde greid å være den artisten jeg er blitt; med energien, tårene, latteren, og hengivelsen til smerten og håpet som er selve klangbunnen i musikken min, hvis jeg ikke hadde opplevd alt det vonde jeg har gjort. Det er litt merkelig, nærmest et paradoks, at det er slik. Det gjelder forresten de aller fleste av oss som jobber seriøst med rootsmusikk, og det har alltid vært slik.

Smerte og håp

For å lære å bruke stemmebåndene nærmere blueskildene, hadde Joe Diamond bedt henne høre mindre på Led Zeppelin, Queen og andre rockeartister fra 1970- og 80-tallet som hun likte, og i stedet konsentrere seg om deres forbilder. De første pionerene, som virkelig måtte slite for sin eksistens.

– Joe skrev opp en liste med navnene til blant andre Etta James, Marvin Gaye, Sam Cooke og Aretha Franklin, som han mente hadde det uttrykket og den innlevelsesevnen som jeg trengte. Riktignok var det andre prøvelser som hadde hadde preget dem, ikke minst rasemessige og religiøse, men han hevdet jeg kunne kanalisere min egen livserfaring på en tilsvarende måte. Først da mente han ble sangen min ville bli interessant.

Etter uker med intens lytting til de gamle rootspionerene hun tidligere ikke hadde brydd seg så mye om, skjønte Dana Fuchs at hun hadde funnet urkilden.

– Sangerne la hele livet sitt i formidlingen. Enten fikk jeg gjøre det samme, eller satse på underholdningsmusikk. Valget var ikke vanskelig.

– Er det noe galt med underholdningsmusikk?

– Ikke nødvendigvis. Men underholdningsindustrien er full av skjønnmaling og løgner, for å fremstå mest mulig vellykket. Resultatet blir et glansbilde av virkeligheten, altså en løgn. Det er jeg forlengst ferdig med. Er man oppriktig til livet og seg selv i musikken, vil det også døyve frykten og smertene. Det har jeg erfart.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Elsker gospel

Eldstebroren hennes valgte tidlig å legge sitt liv i en kristenkarismatisk bevegelse.

– Det er ikke er noe for meg. For meg er det musikken som helbreder, men det betyr ikke at jeg ikke tror på en kraft utenfor meg selv, sier Dana Fuchs.

På konsertprogrammet hennes står Johnny Cashs «Ring Of Fire». Under introduksjonen til låten, minner hun alltid om den avdøde countrykjempens urokkelige tro på Gud, gjennom gode og onde dager.

– Troen på Gud fungerer helt tydelig for enkelte. Den dukker dessuten opp nesten uansett hvor man snur og vender seg innenfor blues, soul og rocketradisjonen. Jeg elsker fremdeles gospel, det jeg startet med det. Man skal være laget av stein for ikke å bli berørt av å høre Aretha Franklin synge evangeliske sanger. For meg vitner det mest om en sterk kjærlighet, som jeg ikke nødvendigvis trenger å henge på en religiøs knagg.

– Tenker du mer på døden etter at så mange av dine nærmeste har gått bort?

– Jeg har lenge gjort det; tenkt at kanskje jeg er den neste. Nå er jeg kommet til at jeg ikke vil kaste bort resten av livet på å være engstelig. Daglig meditasjon mellom turneene, hjelper meg å få orden på både tankene og rastløsheten min. Selv om jeg har funnet mitt uttrykk, opplever jeg fremdeles et press om å prestere bra, se bra ut, og være den jeg tror andre vil jeg skal være.

I snart 15 år har gitaristen Joe Diamond vært musikalsk ansvarlig for bandet hennes. I fem år var de også et par utenfor musikken.

– Vi kranglet for mye. Det gjør vi forresten fremdeles, men bare om musikk. Det kan vi leve med.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser