'Serien har skapt et manipulativt monster'

– Jeg tror en hovedperson kan bli veldig, veldig, veldig ond, sier TV-viter Gry Rustad.

– Det kommer helt an på hvor fortellingen begynner.

I morgen slipper Netflix den tredje sesongen av House of Cards. Serien handler om den amerikanske politikeren Frank Underwood, en mann som går over lik for å vinne innflytelse i Det hvite hus under slagordet «demokratiet er veldig overvurdert».

Følg oss på Facebook og Twitter

Paradoksalt for publikum

Underwood føyer seg inn i rekka av hovedpersoner med tvilsom moral i amerikanske serier de siste årene. Mafiabossen Tony Soprano startet antihelt-bølgen, som har nådd sin forløpige topp med Underwood, en figur så kalkulert kynisk at han først og fremst er glad i kona si av strategiske grunner.

Margrethe Bruun Vaage, film- og fjernsynsforsker ved Universitetet i Kent, tror det først og fremst er industrielle forklaringer på hvorfor antihelten har blitt så populær i den amerikanske TV-bransjen.

– Da Sopranos fikk enorm suksess, viste det seg at de moralsk problematiske hovedpersonene gjør fortellingene spennende å engasjere seg i. Jeg tror at tilskuerne opplever det som paradoksalt å oppdage at de heier på de tvilsomme typene, sier Vaage.

Hun tror vi begynner å reflektere over hvorfor vi faktisk holder med noen som gjør ting vi ikke ville ha gjort og står for andre verdier enn oss selv.

– Denne ambivalensen er fascinerende for oss, mener Vaage.

LES OGSÅ: Sopranos har gått i svart

En reise

Hvis karakterene begynner som sympatiske og så gradvis blir verre og verre, er det lettere å la seg rive med, ifølge Gry Rustad.

– Hvis vi blir med på en reise, legger vi ikke merke til hvor forferdelige hovedpersonene til slutt blir, fordi vi har investert mye i dem og levd oss inn i livene deres. Derfor begynner de fleste av disse seriene med en god karakter som lar seg selv sakte korrumpere, forklarer hun.

Walter White i Breaking Bad er kanskje det tydeligste eksempelet. Han begynner som en uskyldig kjemilærer som får kreft og sakte utvikler seg til å bli en sosiopatisk narkobaron.

Vaage tror grunnen til at antiheltene er så framtredende i TV-seriene, er fordi seriene lar oss bli kjent med karakterene over tid.

– Vi bryr oss om dem, og kan til og med unnskylde det de gjør eller prøve å bortforklare det. De blir som en god venn, og vi greier til slutt ikke å dømme dem objektivt.

LES OGSÅ: Dette er årets beste TV-serier 2014

Et supermenneske

Seriene har hele tida balansert hovedpersonenes gode og onde sider. Mafiaboss Tony Soprano er en god far, narkobaron Walter White begynner å koke metamfetamin for å forsørge familien sin, og seriemorderen Dexter Morgan dreper bare andre seriemordere.

Det kan derimot være vanskeligere å finne Frank Underwood sine sympatiske sider. Gry Rustad er redd for at serieskaperne kan ha trukket ham litt for langt.

– Vi kan like Frank Underwood fordi han er så smart. Men han er et supermenneske og faren er at han blir så god til å manipulere at vi mister litt av spenningen, fordi vi vet at det kommer til å gå bra. Serien har skapt et manipulativt monster, en vrangforestilling av en helt, sier hun.

Margrethe Bruun Vaage er ikke sikker på om vi faktisk heier på Frank Underwood. Hun tror House of Cards er et tegn på at vi har blitt så vant til antiheltfortellingen at serieskaperne kan gå rett på sak uten å vise hovedpersonens gode sider først.

– Det er vanskelig å se for seg at House of Cards kommer først i rekka. Vi har lært at fortellinger med moralsk tvilsomme hovedpersoner er god underholdning og går derfor med på at Frank Underwood er en manipulator, uten at serieskaperne trenger å gjøre mye for å dra oss med i spillet.

LES OGSÅ: Fra skjegg og slør til sovende celler

Vi blir medskyldige

I serien henvender Underwood seg rett til kamera og snakker direkte til seerne. Vaage tror det er et triks for å gjøre oss medskyldige.

– Jeg tror House of Cards mer gir en følelse av at det er artig å observere hva Underwood kan få til, og hvordan han klarer å trekke i de riktige trådene. Men det er mer en fascinasjon enn en sympati.

– Kan det bli for mørkt?

– Ja, det kan det. Det er noen kriminelle handlinger antihelten ikke gjør. Han kan være ansvarlig for mord, men det finnes alltid noen i serieuniverset som er enda verre moralsk sett. Voldtekt er en grense som brukes for å markere hvem som helt klart er 100 prosent skurk. Antihelten vil aldri være voldtektsmann.

Voldtekt vekker avsky og vemmelse hos oss, og det gjør voldtektsmannen suspekt, mener Vaage.

– Drap er enklere å legitimere. I fiksjonsfortellingen kan det være lov å ta livet av andre gangstere eller mer umoralske personer enn hovedpersonen.

LES OGSÅ: Fornøyeleg mafia på Lillehammer

Kompleks fortelling

Den onde helten har blitt et kjennetegn ved god TV, ifølge Rustad.

– Sosiopatiske hvite middelklassemenn som hovedpersoner har merkelig nok blitt et kvalitetstegn. Det signaliserer at det er en seriøs og kompleks serie, sier Rustad, som understreker at det ikke nødvendigvis er sant.

Hun tror både serieskaperne og publikum begynner å gå litt lei.

– Jeg tror ikke at vi er glad i den mannlige antihelten fordi vi er et veldig umoralsk samfunn. Det handler mer om at vi er nysgjerrige på de mørkere sidene i livet, sier Rustad.

– Hvis vi skulle oppført oss på bakgrunn av alt vi så på TV, hadde det nok vært mange flere superhelter i trikot i gatene.