Kultur

Dagbok som utfordrer

Kjell Arild Pollestads dagbok 2011-2014 har skapt ­debatt. Mer vil komme – om man tar ham på alvor. Og det bør man.

ANMELDELSE: Tittelen på dagboken er Eneboerliv, og den har fra én side sett et vemodig drag som møter leseren fra første ark. Der står det at «Kjell Arild Pollestad er minste­pensjonist og katolsk prest i unåde.»­ Videre at «Pateren hører ellers til blant våre minst prisbelønte forfattere.»

Samtidig er dette – hans syvende bind av en litterær dagbok – et glødende kampskift. Han langer ut mot sosial­demokratiet, statsfeminismen, Den norske kirke og den nye salmeboken. Skal salmebokkomiteens medlemmer ha glade førjulsdager, bør de avstå fra å lese Eneboerliv.

LES MER: – Vi har fått ny statsreligion

I unåde

Det må ha kostet ham mye å skrive en del av dette. Det er tungt for ham å oppleve seg i unåde i Den katolske kirke, men han skriver at han fremdeles er «i enhet med biskopen som satte meg i gapestokken. Han er apostlenes etterfølger i Norge, han er den hos oss som har det øverste ansvar for at apostlenes tro fremdeles blir forkynt. Brøt jeg med ham, ville jeg ikke lenger være katolikk, for det er gjennom enheten med biskopen jeg er i enhet med paven og den universelle kirke. Om jeg har mistet Bernt som venn, er han fremdeles min biskop og gjenstand for min daglige forbønn.» Vemodig, vakkert, om en institusjon «som har gjort meg så mye ondt.» Men ingen institusjon «har gjort meg så mye godt.» Og han refser sine ­fiender blant norske katolikker, dog uten å nevne deres navn.

Ellers langer han ut mot amerikanerne som drepte Osama bin Laden, mot statsminister Jens Stoltenberg som ikke ville ha Hans Majestet på Festningsplassen, og som først dagen etter «krøp til korset da han endelig forstod at han hadde fått folket mot seg.» Saken gjaldt utdelingen av krigsmedaljer. Så får Høyre gjennomgå for å ville avskaffe sidemålet i ungdomsskolen, og han hyller nynorsken på en måte som er vel fortjent – og der leseren møter noe symptomatisk hos pateren: Mindretallet har rett. De få i landet, enten temaet er det ene eller andre, utgjør eliten.

LES MER: Pollestad tar knallhardt oppgjør med gamle venner

Familie og venner

Mange får med andre ord sitt pass påskrevet, andre løftes fram og opp, ikke minst Børre Knudsen og Arnfinn Haram. Pollestads beskrivelse av moren, hennes vesen og evne til å trylle fram den lekreste kortreiste mat, er morsom og gripende. Også hans øvrige slekt er mer fremme i denne dagboken enn før. Så er da pateren også mer alene enn da han var som mest omsvermet, uten at Eneboerliv i ett og alt er dekkende for det liv han lever nå. Han reiser fortsatt mye, holder foredrag, men også over dette ligger et strøk av vemod. Som når han besøker sin gamle venn Jan E. Hansen i Roma, som holder på å sette livet til fordi han kommer for sent til legen, og som blir sittende i rullestol. Avsnittet om Hansen på norsk attføringsinstitusjon – nærmere bestemt Fram helserehab i Bærum – der hans venner etter hvert bygger opp et rødvinslager av dimensjoner, er både vemodig og ­hylende morsomt.

Er Pollestad reaksjonær i sine stadige­ fremstøt mot sosialdemokratiet, stats­feminismen og Den bleke, norske kirke? På sett og vis, men det kommer an på øyet som ser. Selv er jeg mer der at jeg hilser velkommen hans evne til å stille seg utenfor den brede majoritet og levere kritiske utsagn som ­er like velskrevne som de er skarpe. Er det noe vi trenger, er det utfordringer, vi som for det meste befinner oss blant flertallet på den brede vei. Men jeg har jo forstått at noen raskt lar seg hisse opp av slike blikk utenfra og kaller det ukvalifisert synsing.

LES MER: Hemmelig Pollestad-drama til PFU

Salmeboken

En slik karakteristikk kan imidlertid ikke brukes om Pollestads ti ­siders gjennomgang av Den norske kirkes nye salmebok. Her er han på sitt beste som språkmann og lærd teolog og kirkehistoriker. Men han er nådeløs. Han skriver om de mange døgnfluene «blant de 899 salmene. Kraftløse tekster er vanskelig å unngå i en tid da troen står svakt og avkristningen har nådd helt inn i kirkerommet. Her er ingen mangel på arbeidskirkepoesi.» Han skriver at han i yngre år ville hatt lettere for å harselere, men det mangler sannelig lite denne gang. «Hans Arne Akerø, en skinnbarlig bror av ‘LørDan’, er ellers mester for det mest originale omkvedet, som han legger i munnen på de hellige tre konger (107): Su su la ling, wing wang wong... All min filologi strekker ikke til for å lokalisere slike lyder under stjernehimmelen.»

Det synkende kulturnivået i presteskapet, og nattverdens alkohol- og glutenfrie profil får også gjennomgå, og de fleste av disse salmene står i større gjeld til tids­ånden enn til Ånden. Og bak det hele lurer stats­feminismen – og gudsordet har ikke sjelden vikeplikt for kvinnerørsla. Andre kraftuttrykk er komitepoesien, komite­bulldozeren, barnahagetantelandet, religiøse særgloser – og selveste herr Petter som blir gjort til en komitebleik arbeidskirkedikter.

Innimellom kraftuttrykkene ligger mange gode observasjoner rundt salmene, vel verdt å ta med seg.

I en sum: Pollestads dagbok er engasjerende, irriterende, utfordrende, og knapt noe menneske kan være enig i alt. Men er det målet med lesningen? Dagbok 2011-2013 gir spennende møter med dager og hendelser som ligger bak oss, sett gjennom brillene til en norsk forfatter som sannelig er et uregelmessig verb.

Følg oss på Facebook og Twitter

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur