Martin Halla, Knut Marius Djupvik, Jenny Langlo og Siri Vølstad Jensen har det til felles at de er flinke til å synge. Det har de bevist i beste sendetid. Guttene vant tv-programmet The Voice i henholdsvis 2012 og 2013, og jentene vant Idol i 2011 og 2013. Førstepremien var selve artistdrømmen; En platekontrakt.
Leve opp til intensjonene. Over natten skulle de plutselig konkurrere med alle de etablerte artistene, finne sitt uttrykk, kanskje til og med lage egne sanger, og passe inn i et profesjonelt og veldreid plateselskap med strenge restriksjoner. Det er ikke lett, verken for artistene eller plateselskapet, og av de nevnte artistene har ikke Jenny Langlo gitt ut plate ennå, men tre singler.
Det er bare Kurt Nilsen (2003) som har klart å foredle denne «gjeve» premien til et levebrød. Han har etablert en karriere, en artist som helt klart har funnet sitt publikum. Og ikke minst, han ble et idol for mange. Alexander Denstad With som vant samme konkurranse i 2006 fikk stor suksess med A Little To Perfect og han har gitt ut tre plater. Men! Artister som de siste årene har vunnet tv-sendte musikk konkurranser har ikke klart å leve opp til programtitlenes intensjoner, og for videre karriere betyr det nesten ingenting.
Leit press. I august er det ny runde med Idol på TV2, der slagordet er «La drømmen bli virkelighet». De som melder seg på gjør det av fri vilje, og de aller fleste vinner faktisk ikke. Men kanskje kan man revurdere førstepremien? For slik jeg ser det er det ikke nødvendigvis mye til premie, bare et press som ingen kan klare å mestre, og i verste fall blir det en bråstopp for videre musikalsk virke. I det platen kommer ut blir den anmeldt til terningkast to og tre i riksavisene, om man i det hele får oppmerksomhet. Og tv-publikumet som elsket artisten for et år siden har for lengst fått en ny tv-favoritt, kanskje i et annet konsept, som de febrilsk stemmer frem til ny platekontrakt.
Plateselskapet sitter igjen med en vinner som muligens ikke selger, artisten sitter igjen med bismaken av å ikke få vist frem sitt rette jeg, publikum sitter knapt igjen, og virkeligheten sitter og venter på drømmen. Det er selvsagt slik at det selges færre plater nå enn da Kurt Nilsen herjet, men artister som har vært med en stund og bygget en karriere utelukkende på musikk, og ikke trynefaktor i beste sendetid, har en trofast fanskare. For når man kjøper en plate i butikken, på iTunes eller ser artisten live er det musikken det handler om, ikke alt utenomfjaset.
Pusterom. Alle de ti siste artistene, uansett konkurranse, burde få komme ut på en fellesplate med egenkomponert musikk, og det på selve finaledagen. Da er alt varmt, og alle deltakerne får godfølelsen av å være en del av noe større, som de kan ta med seg videre. Selve vinneren kan gjerne få en platekontrakt, men samtidig et stipend, på la oss si 500.000 slik at det blir et pusterom i tomrommet etter tv-sirkuset. Man bør gis tid til å øve, kjenne på drivkraften, finne uttrykket/stemmen/tekstuniverset, fullføre studier, bli god til å spille live, bli kjent med plateselskapet og motsatt. Da vil man få en bredere plattform for fremtiden og platen kommer ut på de riktige premissene for publikum, artist og plateselskap. Det er det morgendagens artister må drømme om, ikke den snarveien de nå er utsatt for.