‘Stengte jødene ute med fullt overlegg’

Idéhistoriker og forlegger Harket har de siste seks årene saumfart arkivene og konkluderer med at vår jødeparagraf ble vedtatt med vitende og vilje. Nicolai Wergeland hadde med seg et utkast til jødeparagrafen til Eidsvoll: «Ingen Person af den jødiske Troesbekjendelse må komme indenfor Norges Grændser, langt mindre bosette sig der.»

Med forsett. Harket har villet finne ut hvordan en av verdens mest liberale grunnlover kunne inneholde en paragraf som stenger et folk ute. Hva ble sagt? Hvem sa det? Og hvor hadde de sine tanker fra?

Blant de femten som satt i konstitusjonskomiteen var det fire teologer, seks jurister, tre offiserer, én kammerherre og én professor i gresk. Ingen av dem var bønder.

– Den antisemittiske jødeparagrafen ble ikke til ved et arbeidsuhell. Grunnlovens paragraf 2 ble forfattet av våre aller mest opplyste menn, sier Harket.

[ LES UTDRAG AV HARKETS BOK: «Slik talte Grunnlovens far mot jødene». ]

Dekkoperasjon. Med boken ­Paragrafen gjendriver han myter og usannheter. Han går i rette ikke bare med Nicolai Wergeland, men også med sønnen Henrik. Da 17. mai-feiringens far nær 30 år senere kjempet for å få jødeparagrafen opphevet, etterlot han seg samtidig et feilaktig inntrykk av hvordan paragrafen kom til.

– Henrik Wergeland hadde så å si vokst opp med primærkildene, men det forblir et faktum at jødeparagrafens tyngste motstander forble taus når han ville gi ettertiden en troverdig forklaring på hvordan paragrafen hadde kunne oppstå, sier Harket.

Han underslo ikke at faren Nicolai og hans egen sjef Georg Sverdrup spilte en rolle, men etterlot likevel inntrykk av at det var den uopplyste bonde som hindret jødene adgang til riket.

Opplyst kjellermørke. Debatten om jøders borgerrett var blitt ført siden 1780-tallet. Riksforsamlingens fremste medlemmer kjente dette internasjonale ordskiftet svært godt. Debatten bidro til at de rundt 2.400 danske jødene fikk sitt borgerlige fribrev 29. mars få uker før jøder ble nektet adgang til riket i den norske grunnloven.

– Man kan godt si at tankegodset bak jødeparagrafen er hentet fra det europeiske kjellermørke, men det er i så fall opplysningstidens kjellermørke, sier Harket.

Grunnlovens far, sorenskriver Christian Magnus Falsen, argumenterte politisk: «Fordi jøden aldri kan bli god borger av noen stat hvor ikke jøder regjerer.» Han fikk følge av Nicolai Wergeland: «Fordi en sann jøde aldri kan bli en god borger.» Georg Sverdrup advarte mot at jødene ville bli «en stat i staten».

– Hvor mye av argumentasjonen er kirkelig tankegods?

– Det kirkelige og det sekulære tankegodset er et stykke på vei overlappende. Prestene i riksforsamlingen spilte en viktig rolle på begge sider i debatten. Men argumentasjonen var politisk. Bergenbiskopen Johan Nordahl Brun kunne ha utgjort en forskjell, han var kjent som en sann venn av det jødiske folk, men han var ikke på Eidsvoll. Det er opplysningstidens tanke­gods som fører ordet, også blant prestene. Jeg har ikke funnet noen direkte referanser til Luthers vanvittige jødehat i materialet fra Eidsvoll. Voltaire, Michaelis, Kant, Fichte og Buchholz hadde derimot en påviselig direkte innflytelse på ­tankegodset.

Også vi. Harket understreker at han ikke ser ned på eidsvollsmennene.

– Jeg er snarere slått av deres vide orientering. Det som slår meg er deres arroganse, og at de på samme tid kan være så opplyste og likevel så blinde, sier han.

Det mener han det er all grunn til å tenke gjennom også i dag. Det er ikke alltid de sprenglærde dydsmønstrene som har den beste dømmekraften. Han understreker at hva de tenkte og vedtok ikke gjør eidsvollsfedrene ansvarlige for et folkemord som fant sted 130 år senere, men at det heller ikke kan gjelde andre regler for norsk historieskrivning enn for tysk. De tekster de støttet seg til er blant antisemittismens klassikere. Vårt ansvar er å konfrontere, snarere enn å underslå, de ideene som motiverte paragrafen, sier han.

Uutforsket. Selv om paragrafen inntar en sentral plass i hva vi tror vi vet om 1814, har den langt på vei vært et uutforsket felt, påpeker Harket. Han er den første som har gjort en grundig lesning av Falsens håndskrift om Moses og Hebreerne, men også hans universalhistoriske notater i mange bind har fått ligget nesten urørte.

– Hvorfor er det ikke forsket på, tror du?

– Jeg vet ikke, men det er påfallende at en så sentral del av vår historie er lite forsket på ettersom et rikt materiale har vært tilgjengelig hele tiden.

Det var i arbeid med boken Jødehatet (2005) det ble klart for Harket at realhistorien om grunnlovens jødeparagraf ikke var skrevet. Den gang antydet han at det må ha dreid seg om overleverte fordommer fra den religiøse tradisjonen kombinert med lesefrukter fra den nyere antisemittiske litteraturen.

Lesefrukter. Han minner om at den franske opplysningsfilosofen Voltaire på den ene side er kilde til den allmenne toleranse og på den andre til forakten for jødedommen. I Falsens håndskrifter har Harket møtt en leser som er dypt engasjert og bredt orientert langt utover det nordiske.

– Han hadde omfattende kjennskap til særlig tyske, franske og latinske originalskrifter. Han leser ikke bare «de store, udenlandske forfattere», men også deres kilder – de antikke profanskribentene som opplysningens diktere, dramatikere, historikere, filosofer og teologer i siste halvdel av 1700-tallet tilla så stor vekt. Falsen er fullt på høyde med tidens brennende spørsmål i Europa, påviser Harket.

Stor enighet. I selve debatten sa Falsen lite. Først i en fotnote som skriver seg fra 1817 tilkjenne­gir han sitt syn slik at det ikke er rom for tvil: «Jøden tænker aldeles ikke paa Arbejde; hele Dagen ligger han paa Luur, om han kan fravinde nogen en Fordeel»

– Tok ingen til orde mot paragrafen?

– Grev Wedel Jarlsberg var en av de få som i noen grad talte jødenes sak. Juristen og fruktbonden Arnoldus Koren fra ­Ullensvik krevde full trosfrihet, men berører ikke jødespørsmålet spesielt. Hans innlegg var blant forsamlingens mest liberale, men kom fra dens minst ansette medlem. Koren ble kalt både en gjøgler og en narr. Og det virker ikke som han deltok i debatten utover å lese sine strøtanker høyt for forsamlingen. Prost Peter Hount er referert på ønsket om å sikre unntak fra et generelt forbud for spesielt ressurssterke jøder.

– Opplysningsteologen og prosten Hans Midelfart skal ha understreket det inhumane og intolerante i å utelukke en stor gruppe medmennesker på grunn av trosforskjeller. Midelfart var den som virkelig kjempet en kamp. Nicolai Wergeland mente at «Israeliterne, som havde hele Jorden til Fædreland, kunne gjerne lade os beholde for os selv denne Afkrog paa Kloden.» Hount påpekte konsekvensen av en slik tankegang: «Dersom enhver Stat vilde følge en saa uliberal Grundsætning, vilde Jøderne blive fortrængte af Jorden.» Det gjør så Nicolai Wergeland til sitt eget argument i 1842, sier Harket.

Også andre. Hvor unik var jødeparagrafen i samtidens grunnlover? De franske jødene ble i konstitusjonen fra 1791 for første gang behandlet som likeverdige borgere. I den amerikanske grunnloven er det religiøse frihetsprinsipp selve fundamentet for kravene om menneskerettigheter. Den spanske Cádiz-konstitusjonen fra 1812 skiller seg ut med å videreføre landets tradisjon for religiøs tvang, men deres lov rettet seg ikke mot jøder spesielt, men mot alle annerledes troende.

Forut for sin tid. I 1821 gis alle Bremens jøder reisepass. Ingen nye skal få adgang. Sett i et europeisk samtidsperspektiv gir det vel så god mening å si at den norske grunnlovsparagrafen var forut for sin tid, som at den var en etterglemt sten, sier Harket.