ANMELDELSE: I nærmere ti år var Pål «Moddi» Knutsen gjenganger på ungdomsfestivalen NUK++, som er overskriften over Festspillene i Nord-Norges mangslungne tilbud til ungdom som vil utfolde seg på forskjellige skapende arenaer. Han prøvde seg på flere retninger, som journalist, tekniker og produsent, men til slutt seiret musikeren og artisten i ham.
Intimt. Det var vi glade for, alle vi som hadde sikret oss adgang til intimkonserten, der Moddi sammen med pianist Einar Stray og Katrine Schiøtt på cello – en ypperlig besetning for denne lavmælte artisten forøvrig – framførte et knippe av sine egne låter og noen andres.
Ujålete. Han har en besnærende tilstedeværelse, som åpner oss og gjør oss mottakelige, Moddi. At han kommer barbeint er nå én sak. Det er blitt en slags mote. Men i hans tilfelle stemmer det: Han er så liten og nett, og når skoene kommer av, er det bare så vidt han ikke letter og fyker av sted med den vinden som later til å ha laget den viltre frisyren hans. Og så er det den ujålete småpratingen mellom sangene, passe keitete, men ikke mer enn at det er substans i det.
Ydmyk. Moddi er ydmyk overfor rollen som tekstforfatter. Derfor framførte han et par viser han hadde lånt av Arvid Hanssen, som var fra Senja der også han er fra. Klassikeren Grønt lauv i snyen er en poetisk perle av en sang, som skapte nydelig stemning i galleriet, der vi satt mellom bilder laget av Ragnhild Kaarbø, Ida Ekblad og Aslaug Juliussens installasjon av reinsdyrhorn.
Men flere av Moddis egenproduserte viser at vi her har å gjøre med en artist som også har evne til å skape egne sanger. Ofte er det vemodet som bærer, slik det gjerne gjør hos folk som har forlatt hjemstedet sitt, og prøver å slå rot et annet sted i den store verden. Men dette kan også utnyttes humoristisk, slik Moddi gjorde da han forttalte oss historien om hvordan han hadde det da han flytta til Bø i Telemark, og satt der med skog på alle kanter – om han savna havet og sånt? Først avviste han spørsmålet med en latter. Havet var bare et plagsomt element som hadde gitt ham øresus etter 24 års samliv! Men vi forsto at det er grenser for hvor lenge man kan late som om ens barndoms landskap ikke trekker i en. Og så sang han House by the Sea, fra den plata han ga ut i vår, rørende og vakkert, og på sin helt personlige måte med lyd både på innpust og utpust, og engelsk uttale som er akkurat så norsk at det er sjarmerende.
– Det er vel og bra med et hus ved havet og et tog til å ta deg dit. Men det hjelper ikke hvis det ikke er folk der, sa Moddi.
Fin helhet. Stor glede hadde han (og vi) av at han hadde folk med seg på scenen også. Einar Stray fulgte ham nennsomt på flygel, og Katrine Schiøtts varme cellotoner passet som hanske rundt hånd for den litt skjøre stemmen til Moddi. De tre har god kontakt i musiseringen, og gjorde konserten til en fin helhet.
Den unge artisten er ennå i støpeskjeen (la oss håpe han blir der lenge, for det er ofte et godt sted å være for artister), og varierte friskt mellom sanger på flere norske målføre og ett utenlandsk. I hans tilfelle er dette en god kombinasjon. Han trenger forankringen det nordnorske gir ham, men at han løfter noen av temaene sine over i det litt åpnere landskapet der engelsk råder, gjør ikke noe. Så lenge han ikke tar helt av og blir der ute.
