Skriveanfall etter en bråstopp i livet

Nå er resultatet her, den mørke lidenskapshistorien Anfall. Etter at Guro Hoftun Gjestad ble mor, ble hun stadig mer engstelig. Redd for å ta opp telefonrøret. Redd for å fly. Hun begynte å gå lange turer i skogen og spurte seg selv: Hva er det du egentlig har lyst til å gjøre?

– Svaret var enkelt. Jeg ville gi meg selv tid til å skrive både langt og hemningsløst. Da jeg erkjente dette, falt så mye på plass, sier feature-journalisten. Hun innrømmer at forfatterdrømmen har vært der lenge. Mora hennes har tatt vare på noen passe banale dikt. Men det er altså som trebarnsmor og 40-åring hun nå debuterer med ei bok om ei kvinne som setter alt på spill når lidenskapen trår inn i livet hennes – i form av en forførende kollega.

– Hovedpersonen Ella har tilsynelatende fått det til, med arkitektjobb, mann og barn. Likevel; når hun står der på kanten, lar hun det stå til. Hun bestemmer seg for å falle. Slik er altså vi mennesker og det fascinerer meg dypt. Hva er det som skjer! Hva er dette slags krefter som kan dra så sterkt i oss at vi med viten og vilje faller?

Lidenskap og erotikk. Hoftun Gjestad forteller videre at dette fallet er motoren i boka – som har en nokså mørk spenningskurve samt store doser lidenskap og erotikk.

– Det var moro – det å skrive så mye om lidenskap, sier debutanten – og kaster leende på den store hårmanken. Hoftun Gjestad er mye hår, mye latter og mange ord. Men alvoret er aldri langt unna.

– Da alt bråstoppet for ti år siden, kom jeg i kontakt med en gammel sorg. Som 18-åring mista jeg broren min. Han tok livet sitt. Han var 29 år da han tok av seg jakka og gikk ut i det iskalde vannet i Hallingdalselva.

– Den 18 år gamle hjernen min hadde ikke dealet seg ferdig med denne hendelsen. Og som mor begynte jeg også å ta inn over meg hvordan det må ha vært for min mor å miste sin førstefødte. Jeg kjente på sorgen på nytt, og boka har jeg dedisert til ham, til Nils Gunnar som gikk bort så alt for ung. Hendelsen med den unge mannen som går ut i det iskalde vannet har jeg også tatt med i boka. Men det er også det eneste som er direkte hentet fra virkeligheten, framholder Hoftun Gjestad. Som sier veien til roman har vært lang. Da hun hadde erkjent forfatterdrømmen, ble ektemannen alvorlig syk. Det har gått bra, men da hun sto midt oppe i det ble avmakten hennes faste følgesvenn.

– Med tre barn var det plutselig ikke tid til noen selvrealiserende prosjekter, slår hun usentimentalt fast. Og forteller om travle år der det å få ungene i parkdressen kunne føles som et helt uoverkommelig prosjekt.

Mørkt om morsrollen. – Morsrollen er et sjokk for mange av vår generasjon. Jeg har ønsket å skrive ganske mørkt om morsrollen. Og man kan kanskje lese Anfall som et oppgjør med vår kravstore generasjon. Vi juger til hverandre og blir feilinformert. Alle ukeblader og reklamer bærer bud om at familieliv og det å få barn handler om å danse barbeint i en blomstereng. På Facebook fortelles det om blåbærtur med poden, men rakner ikke slike kosestunder ofte?

– Jeg kunne gått i døden for barna mine, likevel er det ingen som får fram svartsinnet mitt så ofte. Dette snakker vi aldri om, og folk går rundt med dårlig samvittighet.

Etter to år med pleie og omsorg for ektemannen (som hadde ligget rett ut, ME-syk, på et mørkt rom) ble han bedre, og da grep hun begjærlig muligheten av å reise på forfatterskole i Italia.

– Det var nok vinkaraffelen som lokket mest, ler hun. Og sier vendepunktet kom i form av sin strålende redaktør på Aschehoug. En real peptalk med forfatteren Merete Morken Andersen som ledet kurset var også en nøkkelhendelse på veien. Nå kom lysten til å skrive – for fullt.

– Trangen til å skrive var så sterk at jeg våknet av meg selv klokken fem om morgenen. For å skrive. For å fortape meg i denne historien. Og det har absolutt vært verdt det, sier debutanten.