Dødskult i anitikken

– En smart tolvåring er det nivået vi sikter oss inn på med denne utstillingen, forteller førsteamanuensis Marina Prusac. Hun er ansvarlig for antikksamlingen og for den utstillingen som nå vises ved Kunsthistorisk museum. Tittelen skulle i hvert fall ha appell: Dødskult i antikken. Det handler om grekernes og romernes forestillinger om døden og evigheten.

Mynt under tungen. Vi passerer Medusa og kommer inn i et dunkelt rom. Elven Styx renner tvers over gulvet, til forveksling lik et gulvteppe, men med litt innlevelse og skråblikk til det utstilte hodet der man kan se mynten under tungen, er vi med på leken. De gamle grekere ble alltid begravet med en mynt under tungen, slik at de hadde noe å betale fergemannen Karon med, når de skulle over Styx, som skiller de levendes fra de dødes verden.

– Det er en utfordring å snakke med barn om døden. Vi ønsker ikke bare å vise fram gamle gjenstander, vi vil også formidle noe om ritualer og forestillinger om etter-livet. En måte å fri litt til barna på, har vært å lage en liten film om hunden Filo, som vi viser her. Også han må over Styx, og gå langs en mørklagt sti forbi monsteret Kerberos – hunden med tre hoder, sier Marina Prusac.

Mange ritualer. Hun geleider oss over elven og fram til et glassmonter der guden Hermes møter oss. Han er gudenes budbringer og den som kom for å følge de døde i underverdenen. Skulpturen har fortsatt litt farge igjen, skjønt mye er bleket bort i løpet av århundrene.

Den gang som nå var det mange ritualer knyttet til overgangen fra liv til død. Det hendte at noe gikk galt, og da kunne de døde gå igjen som spøkelser. Denne forestillingen er framstilt på utstillingen ved hjelp av skyggebilder man kan ane på en mørk vegg.

Lenger innover i utstillingen vises det hvordan ritualene i forbindelse med død kunne sette sitt preg på bybildet.

Preg på bybildet. – Det kunne gå ganske voldsomt for seg, med gråtende mennesker, klagende musikk, lange opptog og store selskaper. Den døde skulle feires med flere fester, først dagen etter, så tre dager etter, ni dager etter og ett år etter. Hensikten var å holde minnet om den døde levende. Men det er klart at så omfattende markeringer satte sitt preg på bybildet, særlig i de store byene. I Roma bodde det under Keiser Augustus omtrent en million mennesker, så det ble daglige opptog, noe myndighetene forsøkte å begrense, forteller Prusac.

Hun viser fram en monter der museet har samlet en del gjenstander som ville høre naturlig hjemme på ett av disse festbordene. Her er også store fotografier av Via Appia utenfor Roma og Kerameikos i Athen, steder som i dag er vakre museumsområder, der man kan sykle seg en tur mellom de gamle gravplassene og drømme om fortid og fremtid hvis man er på de kanter.

– Hvordan vet man hva de gamle grekere og romere tenkte om dette?

– Noe har vi fra skrevne kilder, andre ting forstår vi ut fra ikonografi, forklarer førsteamanuensis Prusac.

Hun er ikke så rent lite stolt over en del av gjenstandene de har å vise fram. Blant annet er det stilt ut en stor sarkofag, som ikke har vært vist før. Den er fra vestkysten av Tyrkia, ble kjøpt av den norske konsulen i Ismir og donert til museet for over hundre år siden. Nå ligger den her, pietetsfullt restaurert, og forteller med sine symboler om antikke forestillinger. Medusa troner i hodeenden, og langs kanten er det villgeiter og griffer.

Askeurner. Et annet klenodium er en etruskisk askeurne som Kulturhistorisk museum har fått i gave fra arkeologen Ingvald Undset, faren til Sigrid Undset. Han var en av landets tidligste arkeologer, og Sigrid Undset har fortalt om denne urnen, at den sto framme i stua deres. Hennes mor syntes etter hvert at det var en påkjenning å ha disse levningene der, så en vakker dag tok hun asken med knokkelrestene ut, la det i et silketørkle og begravde det i hagen.

På utstillingen er askeurnene montert i formasjon etter en modell av et columbarium – et dueslag – slik de gjerne ble plassert i antikken. Vi ser også et lite utvalg av museets store samling av oljelamper, samt et ane-skap, der byster av familiens forfedre ble oppbevart. Man mente at de døde var til stede gjennom disse statuene. Ikke ved sin sjel eller ånd, det var begreper som kom til senere. Mer dekkende er det å snakke om vesen. Å holde minnet om dem levende var en viktig oppgave for etterslekten. Det verste som kunne ramme et menneske i antikken, var å bli helt glemt. Faktisk var det en benyttet straff å dømme noen til evig glemsel.

Blomstrende enger. – Hva slags forestillinger hadde de om tilværelsen etter døden?

– Det vanligste var tanken på Hades, det mørke dødsriket der guden med samme navn hersket. Men det fantes enkelte grupper som dyrket andre, mer dionysiske forestillinger. De tenkte at de kom til et slags paradis, med evig blomstrende enger og fuglesang, forteller Marina Prusac.

Hun geleider oss over i det andre rommet på utstillingen. Her fokuseres det på antikken i Midtøsten. Der er det lysere. Det vises gravminnesmerker og gjenstander hentet fra det romerske Syria og Judea. Tingene her vitner om at dette var et viktig handelsområde. Her er sminkeampuller, krydderpunger, parfymeflasker og andre slike saker. En hel skog av byster er plassert utover et felt, for å vise at skikken med jordfestegraver igjen var fremherskende. En samling av nitidig utskårne smykkestener er også lagt fram. Det er jaspis, karneol, kalsedon, ametyst og sardonyx. Flesteparten av dem har ikke vært vist før. Et hjørne er viet jødiske gravminnesmerker, og et annet viser noen av de tidligste kristne gravene.

Hit og dit. – Hvor er alle disse gjenstandene når de ikke er utstilt her?

– Nå har vi nettopp fått et splitter nytt magasin. Det er bra, for gjenstandene har vært flyttet hit og dit mellom mange ulike lagre de senere årene. Det nye magasinet er spesiallaget og påkostet, og har for eksempel høydehusluft! Der vil gjenstandene bli godt ivaretatt, samtidig som de blir tilgjengelige for forskere og våre konservatorer.

– Er det noen av gjenstandene dere har, som burde vært ført tilbake til opprinnelseslandet?

– Dette er ikke noen aktuell diskusjon når det gjelder våre ting. De er alle sammen ført hit på lovlig måte.

– Men mye har endret seg, kanskje det ville være riktig å tilbakeføre likevel?

– Det har vært en diskusjon i forhold til enkelte store samlinger i England og Tyskland. For eksempel har grekerne ønsket å få tilbake en samling marmorstatuer som Lord Elgin reddet på 1800-tallet. De er nå i London, kjent som «The Elgin Marbles», men grekerne har nå fått et nytt museum, blitt i stand til å ta vare på dem, og ønsker dem tilbake. Denne typen spørsmål må alle land som har gjenstander fra andre land, forholde seg til med jevne mellomrom. Heldigvis blir de fleste land mer og mer opptatt av å ta vare på sin egen fortid. På den annen side er jo store samlinger som Louvre i Paris og Glyptoteket i København etablerte, viktige deler av vår felles kulturforståelse. Det blir komplisert hvis man skal begynne å tilbakeføre i stor stil, sier Marina Prusac. Hun synes det er greit at Kulturhistorisk museums samlinger ikke er bygget opp av kunsthistoriske skatter, men arkeologiske funn, som det kanskje ikke i så stor grad blir slåsskamp om.

Men i mai kommer forskere fra hele verden for å delta på en konferanse om ritualer og forestillinger knyttet til død og begravelse. Skikkelig dødskult.

Gravskikker. – Og hva synes så førsteamanuensen er det kuleste på utstillingen?

– De mangfoldige gravskikkene fra Midtøsten er det mest spennende. At vi ser graver og gravskikker fra romere, palmyrere, folk fra Decapolis-byene, jøder og kristne i et blomstrende, kulturelt mangfold, smiler Prusac.