– Og så du min sønn!

– Det blir helt forferdelig. Som supporter er det jo akkurat dette jeg har håpet på i over et halvt liv, men når det endelig skjer, så oppdager jeg at jeg faktisk gruer meg også, sier Vegstein senior.

– Elementet av lidelse i min lidenskap er nok mindre; jeg har jo nesten ikke opplevd annet enn triumfer med Manchester United. Men det er ni år siden Solskjær scoret og vi vant Mesterligaen, så det er klart mye står på spill, påpeker junior.

Trofaste lesere av Vårt Land vil kjenne både far og sønn fra avisens spalter. Nå har Unar hoppet over til storebror Aftenposten. Det er slike bytter man kan gjøre i arbeidslivet. Som fotballsupporter er det utenkelig.

– Like utenkelig som å ha en sønn som heier på fienden?

– Hehe. Jeg må nevne at Mads har en lillebror som for tiden sjekker ut mulighetene for å skaffe seg sesongkort på Chelseas hjemmekamper neste sesong, så oppdragelsen av sønnene har ikke bare gått galt, understreker Unar.

– Jeg mener faktisk å huske at jeg fikk grønt lys fra deg til å heie på United, kontrer Mads.

Bortebane. Unar møter til intervjuet i en blå Chelsea-drakt fullstendig uten reklame. Den har tallet 50 på ryggen.

– Jeg fikk denne av gode kolleger på 50-årsdagen. De skjønte hva det handlet om. Drakten er den Chelsea spilte i det året jeg ble født, forteller Unar stolt.

Flere av gutta i baren på Chelseas egen pub, Belfry, viser interesse for drakten mens fotografen jobber med far og sønn.

Mads har altså gått med på å gjøre intervjuet på Unars «hjemmebane». Han er også klar over at kveldens finale ikke spilles på fullstendig nøytral grunn. Kampen går i Moskva. Og det er en kjent sak at Chelseas eier og sterke mann, Roman Abramovitsj, er russisk.

– Jeg så denne koblingen allerede i august i fjor, da jeg gikk inn på uefa.com og sjekket trekning og kampdatoer. Jeg merket meg at finalen skulle spilles i Moskva og da tenkte jeg på Abramovitsj. Jeg føler at det er noe som stemmer her. Men det har jeg jo følt før, uten at det har stemt, erkjenner Unar.

– Hvorfor ble det Chelsea?

Unar: Som for de fleste på min alder: Det begynte med Tippekampen. Vi var en kameratgjeng som så på TV, og alle hadde et lag de holdt med. De fleste valgte United, dette var jo like etter flyulykken og The Busby babes. Tilfeldigvis så jeg en semifinale i FA-cupen mellom Chelsea og Watford i 1970. Chelsea vant kampen 5-1 (og to måneder senere slo de Leeds i finalen). Der og da ble jeg fan. Og det var ikke på grunn av de fine draktene, for jeg så ikke kampen på fargefjernsyn.

– Hva sier du til dem som mener at Chelsea er et sjelløst kjøpelag?

Unar: Jeg sier at klubben var i ferd med å gå konkurs for andre gang da Abramovitsj kom inn og reddet stumpene. Man skal være fryktelig rart skrudd sammen om man er lei seg for det. For øvrig finnes det ikke noen lag lenger hverken i engelsk eller norsk toppserie som ikke er kjøpelag. Summene man kjøper for varierer, men alle kjøper spillere. Dog skal det sies at Manchester United har vært flinkere enn mange andre til å dyrke fram egne spillere.

Fascinasjon. – Og hvorfor ble det United?

Mads: For meg begynte det med en enkeltspiller. Jeg så en Tippe-kamp sammen med pappa i 1992, det var United mot Arsenal. Vi vant 1 0 og Ryan Giggs scoret målet. Der og da ble jeg fascinert, først av Giggs, så av laget hans.

– Hva sier du til dem som mener det er fantasiløst og mainstream å heie på United?

Mads: At man ikke trenger å rettferdiggjøre hvorfor man holder med noen. Men jeg vet selv at jeg ikke kan lastes for å være medgangssupporter. Det var først da Cantona ble kjøpt, at United ble et vinnerlag.

– Hvilke merkedager har du i kjærlighetsforholdet?

Mads: Da Solskjær scoret på overtid og vi slo Bayern München i Mesterligafinalen i 1999.

Unar: Da vi tok ligagull under Jose Mourinho i 2005. Men jeg husker også den følelsesmessige berg-og-dal-banen i 1971, da Chelsea slo Real Madrid i finalen i cupvinnercupen. På høsten samme år skulle vi, som regjerende mestre, spille andre runde mot svenske Åtvidaberg. Jeg husker at jeg hørte resultatet på Radio Luxembourg, vi ble slått ut av noen usle svensker og i min fortvilelse spyttet jeg på lagbildet som hang på gutterommet. Det verste med sånne tap var å gå på skolen og møte kompisene dagen etterpå.

Sju timer. Unar Vegstein har vært 7-8 ganger på Chelseas hjemmebane Stamford Bridge. Mads har ennå ikke vært på Uniteds Old Trafford. Derimot har han vært to ganger på Stamford Bridge.

Mens han etter eget utsagn ser fotball på TV en gang i uka, sier Unar at han «ikke ser hver dag, men at kona nok vil si at han gjør det».

– Hva er den drøyeste nedprioriteringen dere har gjort for å kunne se fotball?

Mads: Det meste går med god planlegging. Jeg har byttet søndagsvakter i avisen, men aldri sykemeldt meg.

Unar: Fotballen prioriteres over det meste. Men seriefinalen mellom United og Chelsea nylig (Chelsea vant kampen 2-1, men United tok ligagullet) måtte jeg droppe på grunn av en konfirmasjon. Det må sies at faren til den konfirmerte burde ha visst bedre enn å velge denne datoen.

– Hva sier partnerne deres?

Mads: Jeg møter forståelse. Hun er ganske giret på å se Fredrikstad-kamper selv.

Unar: Hvis jeg hadde hatt en kone uten forståelse for fotball, så ville ekteskapet vårt vart sånn cirka sju timer. Skal det gå, må man dessuten ha mer enn en TV.

Kjedelig. Far og sønn Vegstein heier begge på Viking i norsk fotball. Men Viking har en lang vei å gå før de kommer til Mester-ligaen, der Rosenborg faktisk holdt Chelsea til uavgjort i åpningskampen på Stamford Bridge i fjor høst.

At Chelsea skulle gå helt til finalen, var ikke lett å se i den kampen.

– Hva tror dere om finalen i kveld?

Mads: Jeg tror det blir få mål. Og det kan fort bli en sein kveld med ekstraomganger og straffspark.

Unar: Enig. Vi kan få en førsteomgang uten en eneste sjanse. Disse to lagene kjenner hverandre veldig godt. Det blir «safety first» for begge lag, og det kan bli fryktelig kjedelig for såkalt nøytrale tilskuere.

– Hvilket lag har den beste fotballspilleren og den beste manageren?

Unar: Det har jeg ikke lyst til å svare på.

Mads: De fleste er nok enige om at det er Ronaldo og Ferguson. Men dette utelukker ikke at Drogba eller Ballack kan avgjøre finalen. Det er slutt på den tiden da jeg regnet Chelsea som helt ufarlige. Og det positive med at det er de som er motstandere i kveld, er iallfall at en av oss blir fornøyd etter kampen.

– Skal dere se den sammen?

Unar: Du er velkommen til Kolbotn. Men vi får se om du får sove over.

Mads Størdal Vegstein er invitert hjem til pappa Unar for å se finalen i Mesterligaen i kveld. Men noen overnatting loves ikke. Leiligheten er neppe stor nok til å romme begges følelser etter kampen.