Gammel Jomfru

Tirsdag spilte de seg tvers igjennom hele sin nyeste utgivelse, A matter of life and death, for 13.000 publikummere i Vallhall Arena. Først mot slutten av konserten serverte de noen få av de mer velkjente klassikerne fra tidligere album. Det kan vel kalles rimelig vågalt, og det har også blitt store protester fra fansen på denne turneen. På åpningskonserten ble de møtt av buing fra sine egne. Selv om de fleste er enige om at det er et sterkt sistealbum de har laget, er det mange som føler at det ikke har pondus nok til å forsvare en sånn type konsert. Uansett er det for ferskt til å mane fram den kollektive allsangen, som først kommer da de spiller den eldre hiten «Fear of the dark». Da reiser samtlige på galleriene seg, og stemningen heves hundre hakk.

Oppskrift
Maiden har et noe ensartet lydbilde, men det er igrunnen slik vi vil ha det. Ingen grunn til å gå bort fra en oppskrift som funker. De velkjente riffene er der hele veien, med Bruce Dickinsons stemme som den bærende kraft. Ved siden av meg står en far og datter, begge med Maiden t-skjorte. Et band som har spilt i noen tiår, får et spredt publikum aldersmessig, noe man tydelig ser i Vallhall. Her er fjortiser og 40-åringer samlet om felles helter.

Okkultisme
Flere av låtene på det siste albumet handler om krig, og som alltid er det de store ordene som brukes. Det er alltid mye himmel og helvete, Gud og djevel, frelse og fortapelse, i Maidens tekster. De har tidligere fått mye kritikk for sin flørting med det okkulte, og på 80-tallet var de selve skrekk­eksempelet på alt kristenheten elsket å hate. Noe de sikkert ikke var altfor lei seg for, da demonstrerende kristne alltid har gitt metallband stor reklameeffekt. I motsetning til tegneserie-satanister som Slayer og Marilyn Manson, har Maiden en symbolbruk som er forholdsvis avansert til tider. Det er snakk om en mye «snillere» form for okkultisme, en som er langt mer subtil og som ikke vil kunne defineres som regelrett «satanisme». Og som regel er begrepene det flørtes med hentet direkte fra Bibelen. Låta «The number of the beast» starter like godt med lesning fra Johannes Åpenbaring.
Men Bruce Dickinson sier åpenlyst at han har Anton LaVey, grunnlegger av Church of Satan, som et forbilde. Og om noen trodde låta «Lord of Light» fra sistealbumet er en lovsang, så kan det jo være greit å få med seg at den handler om Lucifer, som er «lysets herre nede i kjelleren» ifølge Dickinson. Men en annen tekststrofe fra albumet lyder slik: «He gave his life for us, he fell upon the cross, to die for all those who never mourn his loss. It wasn't ment for us to feel the pain again, tell me why, tell me why». Hva mener han med det?

Rock
Dette er det nok få av de 13.000 i Vallhall som tenker over. De er der for å høre rock, ikke for å ta stilling til et budskap. På denne turneen har også Dickinson droppet mye av pratingen mellom låtene, og det er musikalsk øs pøs hele veien. Forrige gang de var på turne, holdt han en nesten fem minutter lang sutrete tale fordi musikkbladet Kerrang hadde kalt dem et 80-talls-band som ikke hadde livets rett.
Han spurte publikum om de trengte slike musikkanmelderes meninger, og fikk selvsagt den øredøvende responsen han la opp til. «Nei, for dere tenker selv!» ropte han ut, og høstet enda mer jubel.
Det var da den ene gutten som sto ved siden av meg snudde seg til kompisen og sa: «Det der var bra sagt!» Kompisen svarte: «Jeg fulgte ikke med akkurat nå, hva var det egentlig han sa?»
Gutten kunne opplyse: «Han sa vi skulle tenke sjæl!» Da ble kompisen over seg av beundring. «Sa han det? Det var utrolig bra sagt!»
Det er ikke alltid det kreves så mye for å få massen med seg.