Guttebøkene gjorde neppe skade, og var ikke mer ujevne enn annen skjønnlitteratur på denne tida, hevder Rolf Romøren.
Litteraturforskeren fra Høgskolen i Agder har satt seg fore å bidra til å gi de gamle guttebøkene den plass i barnelitteraturen han mener de fortjener. Denne litteraturen er mer enn spennende røverromaner. Romøren finner moral og idealisme både hos bokheltene og hos den ledende barnebokforleggeren i perioden, Windju Simonsen. Flere norske forfattere fikk en start i hans forlag.
Romanene er riktignok ganske enkle og tradisjonelle i formen. Hovedpersonen får en utfordring han må takle. Han settes på prøve, mestrer oppgaven og vokser på den, sier han.
Hvorfor fikk guttebøkene så dårlig rykte?
Gyldendal og andre store norske forlag oppdaget potensialet i disse bøkene. De hadde sett Windju Simonsens framgang i dette markedet og utkonkurrerte snart hans vesle forlag med utenlandske oversettelser til dumpingpris. De store forleggerne lyktes i å stemple hans bøker som annenrangs og triviell litteratur, uten at deres alternativ var særlig bedre, sier Romøren.
De store fikk etter hvert litteraturhistorikerne på sin side. I Sonja Hagemans Barnelitteratur i Norge 1914-1970 er forlaget rett og slett ikke nevnt, påpeker han. Mens Norsk Barnelitteraturhistorie som kom ut i 1997, avspeiler nye holdninger til denne litteraturen. Her er både Windju Simonsen og guttebøkene omtalt.
Guttene leste mest. Hva var forlegger Simonsens største fortjeneste?
Han bidro sterkt til å etablere en lesekultur omkring barn. På 1930-tallet var det i motsetning til i dag, guttene som leste mest. Jeg tror guttene hadde mer nese for slike bøker fordi historiene om ingeniører, reportere og oppdagere appellerte til gutters drømmer om en spennende framtid og karrieremuligheter, reflekterer Rolf Romøren.
Tarzan. Det var Windju Simonsen som begynte å gi ut de populære bøkene om jungelgutten Tarzan. De andre bokheltene var også eventyrere på ulike vis. Vi møter flere speidergutter som kommer ut for dinosaurer eller ordner opp med kjeltringer. Romingeniører som reiser til fremmede planeter, må ha vært grensesprengende 30-40 år før det første mennesket hadde gått på månen. Flygere som kaster seg ut i halsbrekkende vågestykker, representerte et annet nytt og lokkende karrierevalg.
Gutter den gang som nå har teft for de mediene som virker mest framtidsrettet. I dag er det bildemediene, de digitale. Derfor har jentene overtatt lesingen i våre dager, mens gutta prioriterer tid foran tv- og pc-skjermer, kommenterer han med fare for å hisse på seg feminister.
Børs og katedral. På drøyt ti år før krigen ga Windju Simonsen ut 107 guttebøker og omsatte til sammen én million barnebøker. Den økonomiske motoren i forlaget var uten tvil Tarzan-bøkene, men han ga også ut en rekke prektige kostskoleromaner og ønsket tydelig å bidra til den moralske oppfostringen av ungdommen med fagbøker som Åndelig sunnhetslære for unge menn, fra 1929.
Hvis han kunne levd av det, tror jeg Simonsen ville prioritert flere kristne og moralsk oppbyggelige bøker for barn, men han var en realistisk og pragmatisk forlegger. Han tjente både børs og katedral på en gang, sier Rolf Romøren.
Eldre mennesker han har intervjuet, har dessuten fortalt ham at Tarzan-bøkene var høytlesning både på speiderleirer og under konfirmasjonsforberedelsene. De elleve første av serien på 23 bøker kom ut i regi av Windju Simonsen.
Forlaget satset heller ikke ensidig på lønnsomme oversettelser, men ble nærmest et skriveverksted for unge og håpefulle skribenter. Simonsen arrangerte skrivekonkurranser, og vinnerne fikk manuset sitt på trykk enten i bøker eller i julehefter, sier han.
Favoritter. Bernard Stokkes spenningsroman Bjørneklo var en favoritt blant forlagets unge lesere. Emil Herje var et annet forfatterskap som sannsynligvis ble etablert takket være Simonsens forlag. Flemming-bøkene av danske Gunnar Jørgensen ble også slukt av norske gutter.
Gutteboka bedre enn sitt rykte
Guttebøkene fra mellomkrigstida er ikke levnet mye litterær ære. Av den grunn ble de lenge nektet hylleplass på bibliotekene. Nå får den utskjelte litteraturen støtte fra bokfaglig hold.