Fyrverkeri

Du som leser Vårt Land, du kjenner Ingebrigt Steen Jensen. I hvert fall litt, siden du har lest mange av hans epistler i Menn om mangt.
Og nå: Tenk deg at du er på seminar med Jensen. Reklamemannen på podiet tegner og forteller. En av Norges fem-på-topp mest etterspurte foredragsholdere snakker om det han kan, det han brenner for; han skribler på flip-overen, fekter med armene. Engasjert og hes forteller han hvorfor noen ? kor, menigheter, musikkorps, fotballag, bedrifter ? lykkes der andre ikke får det til. Budskapet er enkelt og begripelig, og innimellom det faglige, kommer små, kåserende fortellinger fra livet i sin alminnelighet, familielivet ikke minst. Med begeistring veves historiene inn i hverandre, de fra jobben og de andre, slik at det blir en helhet, til å bli klokere av.
Akkurat sånn er denne boken; muntlig i formen, nærhet i tonen, og fremført med så stort faglig trøkk og entusiastisk tro på det umulige, at det er som å være på vekkelsesmøte med en karismatisk bajas. Der kan man som kjent bli revet med.
Selv du som aldri har vært på Jensen-seminar (det har ikke jeg heller), vil antakelig føle det på samme måte.

En stor del av boken handler om reklame, uten at det er noen typisk reklamebok; flere sider gjelder Stabæks fotballag, men en Arne Scheie finner (nesten) ingen årstall og resultater; mye dreier seg om ledelse, uten å minne om management og stramme slipsknuter. Ona fyr handler om dem den er skrevet for: «For deg som vil lykkes sammen med andre», som også er bokens undertittel.
Deg og meg, altså. For hvem vil ikke lykkes sammen med andre?
Sikkert noen, som i så fall må påregne noen tunge stunder sammen med denne boken, om de orker så mye fellesskap. Trofaste tilhengere av årlige strategiplaner, markedsanalyser, målstyringsinstrumenter, testpaneler og resultatorientering vil også få noe å tenke på. For ikke å glemme dem som har viet sitt liv til å finne det eksakte innslaget for toppskatten.

Fellesskap. Ona fyr er en salig blanding av kunnskap, fornuft og sterke følelser; en raus bok, full av godt humør og store drømmer. Historien om en dans på roser er det ikke, boken handler om høye mål, hardt arbeid ? og gleden underveis.
Eksemplene er mange. Både fra vellykkede prosjekter og de ikke fullt så festlige. Den som setter seg høye mål, er ikke garantert å lykkes. Kampanjen «Folk for Jagland» i 1997, der Jensen var en av initiativtakerne, er ett eksempel.
Leseren får del i forfatterens kunnskap og erfaringer. Ikke så rart, siden å dele holdes frem som noe av det aller viktigste for den som vil lykkes.
Andre stikkord er fellesskap, den gode historie, det feminine samfunn, visjoner (eller: Hvorfor går vi på arbeid?), verdier, løfter, hårete mål og posisjonering.
Alt forståelig fortalt, som en lærebok skal være.

Stabæk. Men det er ikke så lett å vite, selv for reklamemenner, i hvert fall er det vrient å spå:
«Om trender, utviklingstrekk og fremtid kan reklamefolk som meg nesten ingenting, selv om noen av oss later som, og mange andre tror vi kan. Hvert år før jul blir jeg således oppringt av opptil flere journalister som skal lage trendbilag før årsskiftet, og derfor lurer på hva som liksom ?gjelder? nå? ?Jeg aner ikke?, pleier jeg å svare. ?Hva tror du??»
Så kan man innvende: Lett for Jensen å si, han som alltid tar prisen, dekker hele diplomveggen og har pennalet fullt av gullblyanter, det er lett for ham å si.
«Stabæk, som er mitt frivillige livs villeste ekspedisjon, var et av de største møkkalag i Norge gjennom hele 1980-tallet.
Da vi slo Gjerdrum 2-0 i en dramatisk kamp senhøstes 1990 og rykket opp fra 4. divisjon, ble vi likevel enige om å skape et mirakel sammen; å vinne cupfinalen i 1995.»
Lett å si? I hvert fall lett å le. Det var mange som lo. Og ikke nådde de den hårete drømmen, heller ? ikke helt. Men allerede i 1994 var Stabæk i Tippeligaen, og i 1998 ble Rosenborg slått i cupfinalen.

Begeistrer. Jensen utfordrer oss til store drømmer, til å sette oss hårete mål ? i hvert fall må vi prøve. Og det er ikke så svevende og vilt som det kan virke, i hvert fall begynner det her:
«De fleste lag og foreninger i Norge tilbyr sine frivillige verdens dårligste ideal: Ubegrenset ansvar og dritt. Har du sagt deg villig til å være sekretær i en alminnelig norsk fotballgruppe i dag, må du i løpet av to uker regne med også å pumpe ballene, vaske draktene, avholde kakelotteriene, stille på flyttejobbene og få sur kjeft som takk for innsatsen. Det er faktisk bedre å være på jobben.»
Reisen mot Ona fyr berører og begeistrer; synd at vi ikke har terningkast i denne avisen.

NY BOK