Til avhjelpelse av den kristne ensomhet

Når jeg møter nye folk, er det alltid spennende å se hva som skjer når de får vite at jeg er prest. Veldig ofte, spesielt hvis det er alkohol involvert, får vi dype samtaler om død, bønn, Gud, Bibelen og det hele. Min tolkning er at mange mennesker sulter etter å snakke om de store spørsmålene, og benytter sjansen når de møter noen de tror har et visst eksistensielt repertoar, som for eksempel prester. Ofte har de en tro også. Men det å oppsøke en kirke virker likevel fjernt. Det kristelige oppfattes klamt og fremmed.

Teologisk irrelevante miljøer

Jeg har bakgrunn både fra et stort og levende ungdomsarbeid i Den norske kirke, og fra et radikalt studentmiljø på TF og i Norges kristelige studentforbund. Mens jeg i ungdomsarbeidet oppfattet kirka som en klubb, var holdningen til det sosiale aspektet ved troen annerledes da jeg var student: Det er ikke viktig hvor mange timer i uka du tilbringer på menighetssenteret. Det avgjørende er Guds nåde i dåpen.