Teori, praksis – og dannelse?

«Mindre teori» er standardsvaret når ungdom dropper ut av skolen. Det stemmer dårlig med SVs ambisjon om å bli kvitt klasseskillene.

En av evige debattene i norsk skolepolitikk, handler om forholdet mellom teori og praksis. Problemstillingen – eventuelt hypotesen – går aldri ordentlig i glemmeboka før ny statistikk trekker den opp igjen: Store krav til teorikunnskap gjør at såkalt skolelei ungdom dropper ut av videregående.

Svaret fra ansvarlig statsråd og alle andre pleier å være «Mer praksis, mindre teori». Det skaper sjelden debatt. Man kan nesten få inntrykk av at målet er å få flest mulig gjennom skolen, og at skolens innhold er underordnet.
Mister ingenting?I nesten fire år har Sosialistisk Venstreparti bestyrt Kunnskapsdepartementet, og nylig la statsråd Bård Vegar Solhjell fram «Utdanningslinja», også kalt kompetansemeldingen. Mantraet var «praksis, praksis, praksis», kunne Aftenposten fortelle. På 20 skoler skal 2. fremmedspråk kunne droppes til fordel for et praktisk valgfag. Tilbudet «retter seg mot elever med liten teoretisk interesse».

Her er alle intensjoner gode, og isolert sett er dette sannsynligvis ganske lurt. Likevel: Er det virkelig så enkelt?

Jeg har ikke noe problem med at enkelte elever må lære mindre teori. Problemet er at dette så å si ikke diskuteres, at debatten bare tar opp i seg halve problemstillingen. Det gjør at jeg sitter igjen med noen spørsmål:

Er det ingen grunn til at man har de teorikravene man har, det være seg på yrkesfag eller andre steder? Den teorikunnskapen jeg har brukt mange år på å forsøke å tilegne meg, sto den egentlig på læreplanen for å plage meg? Mister elevene ingenting ved å slippe?

Dannelse. I debattprogrammet «Landstinget» i fjor vår, spurte en gutt fra Froland hvorfor han, som gikk på yrkesfag, måtte lære om engelsk litteratur fra 1500-tallet. Panelet, der både Bård Vegar Solhjell og KrFs Dagrun Eriksen deltok, ristet på hodet og lo. Sånn skulle det ikke være. Man trenger ikke gamle teaterstykker for å kjøre truck. Nei, vet du hva.

Programleder Arild Riise lot være å stille oppfølgingsspørsmålet: Hvor mange trenger egentlig denne kunnskapen for å gjøre jobben sin? Nettopp – nesten ingen.

Skal vi da gjøre det «demokratisk», og ta ut alt pensum som ikke mer enn halvparten av elevene får praktisk nytte av? Nei. Og hvorfor ikke, statsråd Solhjell? Fordi det er noe som heter dannelse. Og det trenger alle.
Forskjeller.SV er veldig opptatt av å bli kvitt klasseskiller. Noen ganger lurer jeg på om det finnes en debatt som SV ikke klarer å gjøre til en debatt om klasse.

Da er det rart å registrere at partiet ikke trekker dette inn i den evige føljetongen om praksis og teori i skolen. Det snakkes mye om fattigdom i Norge i dag, men bør vi ikke likevel innse at de største klasseskillene i vårt land handler mer om kulturell enn økonomisk kapital?

Forskjellen i livslønn mellom en prest med seks års høyere utdannelse og en rørlegger med to års videregående skole og tilsvarende læretid, går ofte i sistnevntes favør. Ulikheten i antall bøker i hylla, aviser på stuebordet, oversikt over internasjonale forhold og kulturopplevelser i helgene, går nok motsatt vei.

Ibsen og Bjørnson. Ikke alle trenger å ha lest Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Det greit å foretrekke P4 fremfor NRK Alltid Klassisk. Men at det er vanskeligere å komme seg om bord i klassereisetoget dersom man ser ut som et spørsmålstegn når noen nevner William Shakespeare, tror jeg man vil erfare.