Teologi i koleraens tid
Hva skjer når vi tar på alvor at vannet vi døper med kan være kilde til både liv og død?
Kolera er en sykdom oppstår når det ikke er rent vann, men som kan forhindres og behandles, skriver Stine Kiil Saga. Illustrasjonsbilder Jakarta
Fotograf Tatan Syuflana/AP/NTB
I den Sør-Afrikanske avisa Mail & Guardian kunne man i starten av april lese om forurensingen i Klip River i Soweto utenfor Johannesburg. Elva har blitt svart og består av en giftig blanding av kloakk og mineslugg. Det er funnet alarmerende nivåer av kreftfremkallende stoffer, selv om elva hver dag brukes av de som bor rundt. Kyr drikker vannet og folk døpes. «Dette er hellig vann», sier en av dem de intervjuet. «Det er mange folk som kommer til denne elva for å bade og be, slik som jeg.» Slik som den 10-år gammel jenta som for et par år siden fikk kolera etter å ha blitt døpt nettopp der.
Vår egen «shit»
I Sør-Afrika har man lenge jobbet teologisk med denne type utfordringer. En av dem er professor Steve de Gruchy, som jeg ble kjent med under et utvekslingsopphold på teologistudiet. For ham var engasjementet for teologi og en bedre verden uløselig knyttet sammen. Et eksempel på hvordan han arbeidet, er kolerakrisen i Zimbabwe i 2008/2009 og artikkelen «Water and Spirit: Theology in the Time of Cholera» (2009). På den teologiske kafeen på det teologiske fakultetet, som var et møtested mellom ansatte og studenter, snakket de Gruchy om hvordan vi forholdt oss til vår egen «shit», vår egen kloakk og minte oss om at tilgangen til rent vann i aller høyeste grad også handler om politikk, klasse og makt, slik det gjorde i Zimbabwe.
