Tausheten om Torp
Ifølge sin egen organisasjon er han en ledende representant for den karismatiske kristenheten. Men nesten ingen kristne ledere vil snakke med ham. Hvorfor ikke?
SKYGGER UNNA: - Norske kristenledere frykter at hvert eneste tegn på at tar Torp på alvor, vil bli brukt av Torp som dokumentasjon på at de tar ham på alvor, skriver Alf Gjøsund. Bildet viser Torp under en demonstrasjon mot Barnevernet i Porsgrunn i 2019.
Joakim S. Enger/Vårt Land
«Norske kristenledere har et ansvar for å si ifra», skrev Vårt Land på lederplass på forsommeren. Da var temaet Jan-Aage Torp og hans samarbeid med den kontroversielle polske organisasjonen Ordo Iuris. For noen uker siden fortalte vi om den utstrakte kontakten mellom Torp og ambassademiljøene i hovedstaden.
Men norske kristenledere føler ikke sterkt på ansvaret for å si ifra. Riktig nok uttalte biskop Atle Sommerfeldt seg nylig, han er velsignet med nådegaven å si det han mener – hvis vi spør. Den siste som gjorde det på eget initiativ var Espen Ottosen i 2012. Jeg vil komme tilbake til hva han skrev.
For å skjønne den rungende tausheten må vi grave litt i historien. Men først vil jeg fortelle om en av mine mange opplevelser med Jan-Aage Torp. Den er ganske spesiell.
