Selvmordet i Sveits
Norsk presse er som regel svært varsomme i sin omtale av selvmord. Med mindre de skjer i Sveits.
Tar journalistikken som følger reisene til klinikken i Sveits de svake gruppenes side?, spør Bjørn Kristoffer Bore i denne kommentaren. Illustrasjon:
Christian Bloom
Pårørende som forstår valget om å ta sitt eget liv og hyller den avdøde. Slike intervjuer publiserer norsk presse sjelden eller aldri etter et selvmord. Men når noen begår et assistert selvmord i Sveits henter journalister gjerne fram mer forståelsesfulle titler. Avdøde hylles og valget forsvares. Dekningen av assisterte selvmord i norsk presse skiller seg markant fra dekningen av selvmord som begås i ensomhet. Hvorfor er det slik?
Norsk presse er vanligvis svært tilbakeholdne med å omtale selvmord. I mange år ble de knapt omtalt, både av frykt for en smitteeffekt, og av hensyn til avdødes ettermæle. Rundt årtusenskiftet endret dette seg, og i 2005 ble pressens Vær Varsom-plakat endret. Fram til da slo pressens etiske regelverk fast at «selvmord eller selvmordsforsøk som hovedregel ikke skal omtales». Dette ble endret til en generell oppfordring om å vise varsomhet, med en spesiell vektleggelse av å unngå omtale som kunne gi en smitteeffekt, som beskrivelse av selvmordsmetode.
Ifølge forskerne er det ikke nødvendigvis omtale av selvmord i seg selv, men hvordan selvmord omtales, som kan gi en smitteeffekt. Derfor advarer ekspertisen mot omtale av selvmordsmetode, spekulasjoner rundt selvmordets årsak, sensasjonsjournalistikk om kjendiser som tar eget liv, romantisering av selvmord, og glorifisering av avdøde.
