Selv Norges største organisasjon risikerer tilbakefall i kvinnekampen
Det har skjedd en enorm utvikling på kvinnefronten i Kirke-Norge. Men fjorårets kvinneprestdebatt i Den norske kirke viste hvorfor en aldri kan ta likestilling for gitt.
STATUE: Midt i bebyggelsen på Veiholmen på øya Smøla står en statue som heter «Feskarkjerringa ». Hun representerer både fortidens og nåtidens fiskerkoner.
Per Vie
Midt på Norges største, levende fiskevær sør for Lofoten står det en statue av en kvinne med en liten gutt i den ene hånda og en torsk i den andre. Klesdrakten og beksømstøvlene vitner om en annen tid. Øynene hennes ser lengselsfullt og bekymret ut mot det store, åpne havet.
«Feskarkjerringa» måtte være minst like sterk som mannfolka som dro på sjøen. Langs kysten av hele Norge måtte kvinnene være både mor og far for det som ofte var store ungeflokker, mens mennene deres var borte i månedsvis av gangen på sjøen. Fiskeværene og lokalsamfunnene rundt omkring ble store deler av året driftet av kvinnene som ble igjen.
«Fiskerkjerringer» og «kirkekjerringer»
