Påska er ikke koselig, og det passer godt
En kultur som år for år minner seg på menneskets grusomhet og sårbarhet, blir ikke overraska over krigens redsler.
KUNNSKAP: Mens historisk kunnskap kan internaliseres, må den religiøse kunnskapen internaliseres. Illustrasjon: Gina Gylver
På tross av alle forvarsler om at Putin ville invadere Ukraina, framstår individer og samfunn som overraska over det som foregår. Det er jo god grunn til sjokk, hendelsene tatt i betraktning, vi blir med rette frastøtt og forferdet. Men hvorfor bli overraska?
Nå er det påske, og nok en gang dykker prester og lekfolk ned i fortellingene om Jesu korsdød. Kirka holder seg med et fortellingsunivers som insisterer på tilværelsens ytterkanter: Bibelen er full av ting som går på tverke, brutalitet, drap, sårbarhet og utsatthet. Innimellom alle de fine og sitatvennlige bibelversene, trer fortellinger om brodermord og sjalusi fram, om halshogging, voldtekt, makt og avmakt.
For den som kjenner til Det høye råd, Kaifas og Pontius Pilatus, er Putin ingen overraskelse. Og leser man for eksempel profeten Jeremia, er det regelen snarere enn unntaket at makta er betalt med andre menneskers blod. Egypts farao var heller ingen moderne demokrat. At verden skal gå under har kristenheten visst siden første gang den leste Johannes’ åpenbaring noen tiår etter Jesu død.
Bestill abonnement her
KJØP