Kulturkrigen kaller ingen hyrder
Troens morsmål er ikke polemikk, men bekjennelse. Ingen blir troende av å tape en debatt, eller scrolle forbi kristne som fremviser sin moralske anstendighet
Der troen lever av næring fra det usynlige, er kulturkrigen ofte synlighetens, selvrettferdighetens og klikkhoreriets slave. Og slikt blir det ikke hyrder av, skriver sommergjest William Skolt Grosås.
Paul Kleiven / NTB / NPK
Én ting har alle vi kristne til felles for tiden: For få vil bli våre hyrder. Det er ikke bare i Den norske kirke mange menigheter står uten prest. Tradisjonsrike bedehus og frikirker er flere steder uten forstander. Fra bakerste rad på The Send i Telenor arena forrige sommer la jeg merke til at det ble talt mye om misjon til «nasjoner» og «generasjoner», men ingenting om å forplikte seg som menighetsleder i lokale fellesskap. I Den norske kirke står selv fete prestekall uten søkere, særlig på landet.
Prestemangelen kommer snart dit du bor. Hvorfor er det så få som vil være gjeter for sauene om dagen?
Hvem vil bo i et vepsebol?
