«Kan jeg takke Gud for privilegiene mine?»
Å tenke at alt er nåde, er tross alt bedre enn å tenke at alt er fortjent.
Ill. Lars Aurtande
Vårt Land
Jeg prøver å se det store i det lille. Når jeg kjenner frihetsfølelsen stige i meg idet jeg går til trikken om morgenen, takker jeg Gud. Når jeg ser det underfulle augustlyset skinne mildt over hustakene om kvelden, kommer jeg min skaper i hu. Når jeg får holde en barnehånd et lite stykke vei, når tomatene er fascinerende gode, når jeg virkelig har sovet godt: Dette er Guds hender i mitt liv, som gir sine mennesker gode gaver.
Jeg elsker å bo i landet jeg bor i, kan ikke se for meg å bo i en annen bydel, ja bygården og selve leiligheten kjennes som det aller ypperste jeg kan begjære. Tenk at skolen til barna er så fin, tenk at vi har butikk like ved, tenk at vi har varmepumpe og peis, tenk at vi har råd til å spise den maten vi vil, tenk at jeg ble gift med en så utrolig dugandes mann, tenk at vi fikk disse barna, og at de er ved helse! Tenk at jeg fikk en lang utdannelse, mestret en phd, har fått gitt ut en bok…
Når tipper dette over? Hvor mange av privilegiene mine kan jeg egentlig tilskrive Gud?
