Ikke glem historien om enkens skjerv
Alle som mener at egne klimautslipp betyr så lite i den store sammenhengen bør lese Markusevangeliets kapittel 12 en gang til.
En somalisk kvinne og hennes barn venter på plass I en leir i Somalia. I fjor ble det meldt at over 43 000 mennesker døde i den lengstvarende tørken som er registrert i landet. Halvparten av de døde var barn.
Der kan vi lese historien om enkens gave. «Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av».
Historien er et godt bilde på et kjernepunkt i kristen-etisk tenkning. Vi skal gjøre det som er rett, selv om konsekvensene av vår individuelle handling kanskje ikke beveger verden så mye. Norske kristne lot ikke brennevinsglasset stå fordi de trodde deres personlige avhold betydde så mye for totalforbruket. De ville endre et samfunn som lå under for rusens åk, og kjente sitt personlige ansvar.
Nylig kritiserte avisen Dagens sjefredaktør Vebjørn Selbekk en kommentar skrevet av Vårt Lands medarbeider Kjell Kvamme. Kvamme, som kjenner norsk misjon godt, kritiserte norske misjonsorganisasjoner for å tenke for lite på misjonens klimautslipp. Misjonsarbeidet må ta sitt ansvar for at vi skal unngå en klimakatastrofe som vil forverre livsvilkårene i mange misjonsland, mener Kvamme. Derfor oppfordret Kvamme misjonen til å slutte med det han kaller «tradisjonell misjon».
