I Betlehem, og i alle hjem
For meg er det dette som gjør julen sann: At det hellige blir alminnelig, og det alminnelige blir hellig: Livet og døden.
JULEBREV: Hverdagene er i flertall for de fleste av oss. Og er det ikke slik, kan det hende at det nettopp er de vi savner aller mest. Det er vel også helt ok å skrive?. Skribent Aud Irene Svartvasmo skriver om julebrevtradisjonen.
Terje Pedersen/NTB
«Marit og jeg er blitt skilt.» Slik åpner pappas julebrev til venner og familie i år. Det er ikke riktig så dramatisk som det kan høres ut, men mamma og pappa er altså adskilt – for første gang på mer enn femti år. Det kom en gjest på besøk. En gjest som ikke ville gå. Alzheimer tok stadig større plass. Til slutt var det ikke mer plass igjen til det vanlige livet. I løpet av det siste året har mamma fått ny adresse på Grefsenhjemmet. Det er tomt på hennes side av sengen, og tomt i godstolen hun likte å sitte i. «Det er ikke bare vondt», ber han meg skrive, «for vi trengte mer hjelp enn vi kunne få her hjemme».
Årsoppgjør
Det er tid for å oppsummere året. Scenen er satt: Far og datter. Et manus med nesten uleselig skrift og en laptop. Pappa tyder kråketær, jeg taster i vei. Her vi sitter er vi jammen også et øyeblikksbilde på strofen fra salmen Deilig er jorden. En iscenesettelse av at tider kommer og henruller.
Bestill abonnement her
KJØP
