«Hvorfor er en overvektig Jesus et sjeldent syn?»
Fraværet av overvektige Jesus-representasjoner og trosforbilder sier noe viktig om hva den kristne tradisjonen ikke greier å si noe om i vår tid.
TJUKK: På et krusifiks fra Naustdal kyrkje var Jesus framstilt som en trinn og trivelig figur med synlig underhudsfett og påtagelige valker, skriver gjestekommentator Merete Thomassen.
Kirkebyggdatabasen
En av de morsomste Facebook-kontoene jeg følger, tilhører kunsthistorikeren Elisabeth Andersen. Jevnlig legger hun ut skatter og rariteter fra norsk kirkekunst og kommenterer dem med skråblikk og snert. Ikke sjelden ler jeg høyt av fryd. I forrige uke la hun ut et bilde av et krusifiks fra Naustdal kirke. Her var Jesus framstilt som en trinn og trivelig figur med synlig underhudsfett og påtagelige valker. «Blømande bilringar» kalte hun krusifikset. Jeg kommenterte at det var godt å se at inkarnasjonen også gjelder for oss med høy BMI. Det var sagt med humor fra min side også, men samtidig med et dypt alvor.
Jesu sårbarhet og menneskelighet
En overvektig Jesus er et svært sjeldent syn. Jesus blir ofte framstilt i kirkekunsten som en mager og forpint skikkelse. De gangene han framstilles i litt bedre hold, er han i hvert fall aldri overvektig. Det er sikkert historisk riktig at Jesus var en slank mann. Han gikk mye, han var ikke velstående, og til tross for at han også ble kalt storeter og vindrikker, levde han nok på enkel kost, så vidt vi vet fra evangeliene.
Bestill abonnement her
KJØP
