Fellesskap kan ikke lovfestes

I frikirkeligheten kan man over generasjoner spore et nett av relasjoner mellom noen slekter, som utgjør menighetens kjerne. Gjennom ledelse, frivillighet og giverglede er det noen som bærer mer enn andre, og som lærer opp nye generasjoner til å gjøre det samme. Slik har familie blitt en av kjerneverdiene i norsk frikirkelighet.

Men dette er ikke et særnorsk fenomen. Gjennomsnittsstørrelsen på en kristen forsamling på verdensbasis er rundt 80 personer, og fjorårets analyse i USA viser at tallet er 63 personer etter pandemien. Mellom der et sted vil jeg anta at en norsk gjennomsnittsmenighet befinner seg i størrelse. Slike «familienettverk- menigheter» er normalen, av historiske og sosiologiske årsaker. På sitt beste, og for det meste, så forholder slike menigheter seg til de forventninger som er gjeldende for organisering i det norske samfunnet. Nordmenn har lite til overs for nepotisme, mangel på maktfordeling og fravær av demokratiske ordninger.

En menighet er et relasjonelt nettverk som bygger individer, fellesskap og samfunn. I denne kommentaren vil jeg dele noen tanker om hvorfor jeg tror det er slik, dele noen erfaringer om hvordan det kan gjøres bedre og til sist vise til nyere forskning som gir økt frimodighet til å bygge slike relasjonelle fellesskap.