Faderens lidelse

Det er mørkt inne i Getsemanekirken i Jerusalem. Mørkt som det var den natten da Jesus fra Nasaret kjempet med oppgaven som lå foran ham. Med blå vegger og vinduer som slipper fiolett lys inn, har arkitekten Barluzzi gitt oss et nattens rom til å leve oss inn i det som en gang skjedde her - og som fortsatt skjer igjen og igjen.
Fortvilelsen over en framtid som bare ksynes å love smerte og brutte relasjoner. Frykten for utslettelsen, for nederlaget, for ydmykelsen. Det er noen som opplever det i dag. Det er noen som kommer til å få en slik natt i natten som kommer.
I detter rommer kjenner jeg smerten, den dype fortvilelsen, som jeg har kjent, og som jeg vet om andre som kjenner nettopp nå. Den dirrer i rommet, den presser på som uforløst gråt, som skjelvende angst. Dette kjenner vi. Dette er en del av våre liv.

Presset ned. Men for ham var det kanskje noe mer? Han ble ikke bare rammet av sin egen tragedie. All ondskap, all urettferdighet, all smålighet, all feighet, all grådighet, alle overgrep i verden - alt dette skulle han bære. Han skulle presses ned av byrden av alt vi mennesker har gjort mot hverandre. Hvordan er det mulig?
Dette er hva vi forsøker å fange i teorier om forsoningen. Men teorier kan aldri gå opp, aldri dekke hva dette handler om. Ordene blir så tørre, så harde, ja, så uforsonlige. Guds vrede og straff, ja, vi kjenner til vrede og straff. Det er slikt vi kan. Det er slikt vi mennesker driver med. Men er Gud slik?

Tungt menneske. Hva med et ord som solidaritet? Jesus gjør seg til ett med vår virkelighet, med all den forferdelse vi har skapt, og gjør den til sin. Han velger det selv, det blir ikke tvunget på ham. Det er vi som tynger ham ned.
«Man har presset meg som en frukt, og mennesket som jeg bærer på ryggen, er for tungt». Dette er hva Paul Claudel legger Jesus i munnen i boken «Korsets vei» - meditasjoner over stasjonene på Via Dolorosa.
Hva med et ord som kjærlighet? Er det ikke den som får ham til å gå inn i vår lidelse, bli ett med den? Er det ikke den som driver ham inn i mørke og fortvilelse - ut i selve gudsfraværet?