En taletrengt onkels bekjennelser
Hvorfor tviholder vi på de lange og mange selskapstalene? Kanskje vi ellers ikke klarer å si det vi må få sagt.
SJELDEN ANLEDNING: Kjedelige taler har fått et ufortjent dårlig rykte, mener Sondre Bjørdal.
Carina Johansen
En ting folk gjerne snakker om etter bryllup og konfirmasjoner, er hvor mange onkler og tanter som holdt tale. Gjerne også hvor langt toastmasteren gikk for å begrense omfanget, og om talerne rettet seg etter anmodningene.
Det underliggende premisset er at det blir for mye: Talene blir for mange og for lange. Når det viktigste er sagt, skal noen andre si det igjen. Og hverken høflige anmodninger, tuting i et horn, eller hva det nå skulle være, kan stagge talernes formidlingstrang og utholdenhet.
Frustrasjonen er langt fra ny: I småborgerskapets etikette-håndbok Skikk og bruk fra 1960 står det at «mange unge mennesker i dag har stor motvilje mot taler», og at dette er «en forståelig reaksjon mot alle de kjedelige, langtekkelige, selvopptatte, sentimentale og poengløse talene som er blitt holdt før i tiden».
